«Hiphop har bestandig vært en slags alle-ting-er-mulig-og-alt-er-lov-musikk, med rytmisk snakkesynging over et komp av maskinbeats, scratching og enkle synther», kunne Dagens Næringsliv melde 7. juli. Artikkelen var ført i pennen av finansmann Thorstein Selvik, sammen med journalistene Magne Fonn Hafskor og Per Valebrokk. Anledningen: En kåring av de «150 beste og viktigste hiphop-platene», stemt frem av en jury bestående av blant andre de tre. Selvik og hans utplukkede juryer har laget slike topplister i årevis, og mottatt mye kritikk, blant annet for å være gubbete. Inntrykket forbedres ikke akkurat med den nye hiphop-listen, som bærer preg av å være laget med begrenset kunnskap, av et panel i utakt med tiden.
Tidligere i år besluttet Dagens Næringsliv å beholde sine kompetente kulturkritikere, etter først å ha varslet kutt, med påfølgende reaksjoner fra leserne. Det var en gledelig helomvending, men i lys av beslutningen ser det merkelig ut når for eksempel Øyvind Holen ikke er inkludert i en hiphop-kåring publisert i avisen, som en av landets fremste eksperter på feltet og fast bidragsyter i DN. Hva skjedde med spisskompetansen og satsingen på god kulturkritikk? Det eneste juryvalget som fremstår som ordentlig relevant er Stig «Unge Ferrari» Haugen, men i saken får man ikke vite hva som er den enkelte bidragsyters personlige favoritter. Den skjødesløse vurderingen av hiphop-klassikerne skaper assosiasjoner til tiden da sjangeren ble stemoderlig behandlet i norske musikkanmeldelser.
«Lister er subjektivt», kan man kanskje si, men som rap-lytter gjennom mange år forventer jeg kompetanse og ikke minst genuin interesse, når en av landets største aviser velvillig publiserer en slik kåring. Hva skulle ellers være poenget, om ikke bidragsyterne er kvalifisert? Jeg lar meg faktisk irritere over at en selverklært «kompetent og mangfoldig jury» forkludrer formidlingen av rap-musikk, og velger altså å ta kåringen litt på alvor.
Men nok om juryen og DNs dårlige dømmekraft – det viktigste er selve listen. For å starte med topp 20, så er valgene i og for seg ikke så kontroversielle, selv om jeg personlig er uenig i rundt halvparten. Tidløse klassikere og listegjengangere som Nas’ «Illmatic», Notorious B.I.G.s «Ready to Die» og Wu-Tang Clans «Enter the Wu-Tang (36 Chambers)» overrasker ikke med sine høye plasseringer. Mens resten av listen virker famlende og kunnskapsløs, bærer i alle fall topp 20-listen preg av en jury som ønsker å fremstå som kunnskapsrike.
Spørsmålet er bare hva som er «viktigst» og hva som er «best». Å plassere Public Enemys knallhardt politiske «Fear of a Black Planet» helt oppe på førsteplass virker krampaktig «woke». Albumet er like fullt anerkjent og en klassiker – mer oppsiktsvekkende på listen er Afrika Bambaataas «Death Mix». For det første er ikke utgivelsen en gang et album, og å plassere den på topp 20 er som å si at Lumière-brødrenes kortfilmer fra slutten av 1800-tallet er «tidenes beste» bare fordi de er av historisk betydning. «Å spille den i dag føles som å ha orkesterplass til Big Bang», argumenterer artikkelforfatterne. Jeg vet ikke helt om de henviser til det norske bandet eller til universets opprinnelse.
Lenger ned kommer overraskelsene på løpende bånd. Å ikke regne Jay-Zs debutalbum «Reasonable Doubt» blant de 150 beste hiphop-platene er en vits. Hvorfor er Snoop Doggs «Tha Doggfather» på 21. plass? Det er ikke en gang blant hans tre beste album! På 27. plass finner vi Gang Starrs «No More Mr. Nice Guy», en forglemmelig debutskive sammenlignet med deres fire, påfølgende album. Alle kjempeklassikere – ingen av dem med på listen. I både dette og flere andre tilfeller kan det virke som om juryen har lest seg opp på hvilke artister som anses som betydelige, for så å bevisst velge et album som ikke regnes blant deres beste. Mener de at Gang Starr var best før de slo igjennom? Det hadde vært fint med en mer utdypende tekst om prioriteringer som dette. Selvik og co. tar lett på sjangeren som nå regnes som verdens mest populære.
Lil’ Wayne er ikke funnet god nok i det hele tatt, og heller ikke Cash Money-kollegene Juvenile og B.G. Lydbildet til Mannie Fresh har åpenbart ikke fått det til å dampe i dressjakka til Thorstein Selvik. Sørstats-hiphop’en glimrer i det hele tatt med sitt fravær, til tross for sin voldsomme innflytelse og markante fremvekst de siste 10–15 årene. Basert på listeutvalget mistenker jeg at utelatelsen av dirty south ikke bare skyldes kunnskapsløshet, men også den foreldede insisteringen på at «skikkelig god hiphop» har bevisstgjørende tekster, og ikke er vulgær. Men rap-musikken er rå og umiddelbar i sitt vesen, og i dagens musikklandskap ligger appellen for mange lyttere nettopp der.
Det er forståelig nok mye amerikansk på listen, men både de nevnte sørstatene og vestkysten er sterkt underrepresentert. Kvinneandelen er god, men utvalget lite motivert. Det svekker troverdigheten med bautaer som Queen Latifah og Missy Elliott, når man i samme åndedrag rydder plass til nyere, kvinnelige artister som juryen åpenbart har oppdaget i prosessen.
Listen har store hull fra både 80- og 90-tallet, samtidig som man har gitt plass til en villfaren miks av nyere utgivelser. Fjorårets middelmådige Nas-album «Nasir» får pustebesvær helt oppe på 41. plass, som ett av hele tre Kanye West-produserte prosjekter fra 2018 som juryen mener er blant tidenes 150 beste hiphop-skiver. Langt mer toneangivende artister fra senere år, som Future, Travis Scott og 2 Chainz, er ikke med.
«Hiphop won’t stop», konkluderes det med i artikkelen som følger med listen. Heldigvis er det vanskelig å være uenig i akkurat den påstanden. Det hadde bare vært fint om en mer kompetent redaksjon hadde tatt initiativ til kåringen, som i teorien hadde vært super sommerlesning. Hiphop-listen til Selvik og gjengen minner oss i alle fall om betydningen av kvalifisert musikkjournalistikk.