Debatt

Gutten med nye sko

Hver dag etter å ha lekt ute, vasket han Nike-skoene nøye med vann og papir.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Klær i barnehagen har alltid hatt en praktisk betydning. Særlig i Norden. Men klær handler ikke lenger bare om å beskytte barna mot vær og vind.

Inntrykket mitt, etter 13 års erfaring som barnehagelærer i Oslo øst, er at barn helt ned i barnehagealder sammenligner seg med hverandre gjennom klær.

Garderobepraten blant barna dreier seg typisk om hva de har på seg. Barn kan være mer opptatt av å vise frem paljettgenserne og logoene sine, enn å si hei til hverandre.

Barn utsettes for reklame hele tiden. Det virker som filmprodukter, som klær, er i bakhodet når tegnefilmer for barn lages. Forbrukertilsynet skriver at ved å blande markedsføring med underholdning, kan markedsføring fremstå som noe annet, og at slike utydelige grenser gjør markedsføringen sterkere, og vanskeligere både å identifisere og verne seg mot.

Som Forbrukertilsynet påpeker, er barn sårbare, naturlig godtroende og har ikke samme kritiske sans som voksne, som gjør at barn lettere blir villedet av markedsføring.

Forbrukertilsynet har funnet det i strid med god markedsføringsskikk å spille på sosial usikkerhet i en reklame ved å gi inntrykk av at barn vil falle utenfor vennegjengen hvis de ikke har de rette merkevarene.

Barna lever i en slik reklamehverdag i barnehagen, fordi barn ofte blir venner gjennom felles referansepunkter. De inkluderer og ekskluderer gjennom klær.

Barna blir levende reklame for produktene de bruker, og gjør at enda flere barn maser på foreldrene sine om å få samme genser, jakke eller lue.

Hvilke klær foreldrene kjøper til barna sine, påvirkes av markedskreftenes press gjennom egne barn, andre barn og andre foreldre. Klær har blitt big business i barnehagen.

Karneval i barnehagene kjennetegnes av barn kledd som Disney-, Marvel- og Pixar-karakterer.

Disse tegnefilmkarakterene er så innprentet hos barna at når vi skal spille kanonball, vil barna at laget deres skal hete Elsa, Anna, Batman, Iron Man eller Flash.

Presset om valg av klær er størst for familiene som har minst, fordi de ikke kan leve opp til alle forventningene. Norge er et rikt land, men rikdommen kommer ikke alle til gode.

Jeg har vært vitne til en stor økning i sosiale forskjeller den tiden jeg har jobbet i barnehagen. Sosiale forskjeller kan forsterke behovet for å vise seg frem gjennom klær.

En av guttene i barnehagen kom en dag med helt nye sko, med stor Nike-logo på. Jeg visste at familien hans hadde dårlig råd.

Gutten var så stolt av de nye Nike-skoene sine og spurte alle om de var kule. Hver dag etter å ha lekt ute, vasket han skoene nøye med vann og papir, og la dem pent tilbake på plass.

En turdag, da det pøsregnet, insisterte gutten på å ha på seg Nike-skoene i stedet for støvler. Et av de andre barna hoppet i en stor sølepytt, og Nike-skoene ble våte og skitne.

Gutten var utrøstelig, tårene trillet. Da gikk det opp for meg, at dette ikke bare handler om sko.

Jeg husker da jeg kom til Norge som flyktning fra Sri Lanka som 7-åring. Jeg hadde ikke lært norsk ennå, men musikk, det kunne jeg.

Jeg ble veldig glad da skolen skulle sette opp et teaterstykke. Jeg var spent på hvilken rolle jeg skulle få, hvordan jeg skulle få vist frem det jeg kunne gjennom musikk.

Så fikk jeg beskjeden, at jeg skulle få den store æren av å spille … en busk. Jeg husker den følelsen veldig godt. Jeg visste at jeg kunne så mye mer.

Jeg forstår gutten med Nike-skoene. Jeg har vært der selv. I skuffelsen over å skulle spille busk, tjuvlånte jeg en genser av storebroren min med en stor, kul og trendy logo. Det fikk de andre barna i skolegården til å snu seg etter meg.

Barn bruker klær som et sosialt uttrykk, eller utrop om du vil, allerede i barnehagen. I stedet for å stå på en scene og selv få uttrykke seg, tar barnet på seg en genser med en stor logo som «roper ut», en genser som blir sett.

Mitt inntrykk er at dette typisk er barn som ennå ikke har funnet sin plass, barn som blir satt på sidelinjen, som ikke har fått en arena til å uttrykke hvem de er, og som ikke har fått oppmerksomhet for alt de kan.

Jula nærmer seg. Det er premiere på Disney-filmen Frost 2 første juledag. Det kommer til å ligge mange paljettgensere med Elsa- og Anna-trykk under de norske juletrærne.

Vi må begynne å diskutere markedskreftenes makt i barnehagen.

Klærnes opprinnelige funksjon er viktig, å holde barna varme og tørre. Og barn må få kunne glede seg over å ha på seg noe fint. Men nå har vi kommet til et punkt der barn ned i barnehagealder opplever at klærne definerer hvem de er, hvor mye de er verdt og hvem de kan være venner med.

Det er dette vi må ta et oppgjør med.

Hvis vi ikke tar markedskreftene på alvor i barnehagen, vil barnas behov for å bli sett gjennom klær kunne vokse seg større når barna starter på skolen. Logoer og merkevarer skaper skille mellom barn i skolen.

De sosiale markørene blir stadig dyrere. Det er et press på barn allerede i barneskolen om å eie luksuriøse klær.

Nylig holdt jeg innlegg om klær og markedskrefter i barnehagen på Storbykonferansen ved OsloMet, i en sesjon arrangert av REACH om spenninger i og rundt storbybarnehager. REACH er et senter for tverrfaglig forskning på barnehage og barndom i storbyen, og samler kompetanse fra ulike miljøer i Oslo.

REACH bidrar til å kaste lys på problemstillinger vi ennå vet for lite om ved barnas liv. Vi trenger mer innsikt i og kunnskap om hva det gjør med barn og unge at klær har fått så stor betydning i livet deres.

Vi må snakke om hva vi kan gjøre for å motvirke markedskreftene. Jeg tror et godt sted å starte er å jobbe med hvordan vi gir alle barna nok oppmerksomhet, en arena til å uttrykke hvem de er og sørger for at ingen blir satt på sidelinjen – uavhengig av hvilke klær de har på seg.

Mer fra: Debatt