Jagland slår tilbake

Ingen i Arbeiderpartiet har hatt så mange sentrale tillitsverv som Thorbjørn Jagland. Han har vært AUF-leder, partisekretær, partileder, utenriksminister, statsminister, parlamentarisk leder, Stortingets president, leder for Nobelkomiteen og de siste årene generalsekretær for Europarådet. Han har nok stoff til en selvbiografi, for å si det forsiktig. Første bind som går fram til hans avgang som partileder i 2002, foreligger nå.

Han har kalt boka «Du skal eie det selv». Tittelen er hentet fra Arne Paasche Aasens «Frihetens forpost». Einar Gerhardsen ba Jagland synge denne sangen for han like før han døde.

Det har blitt en strålende bok om en viktig del av norsk politisk historie. Jagland skriver godt. Han er subjektiv selvfølgelig. Det skal også en memoarforfatter være. Han er kritisk og avslører sider av Aps nyere historie. Han skriver uten bitterhet. Han tar ikke noe oppgjør med personer og miljøer i partiet som ville kvitte seg med han. Jens Stoltenberg kommer bra fra det, selv om Jaglands versjon av maktkampen mellom de to er en annen enn den Stoltenberg har skrevet i sin bok.

LES OGSÅ: Storebror ser Laila og alle andre

Han skriver om storheter som har gjort inntrykk på han. Han mener at Jens Evensen er blant de seks viktigste menneskene i etterkrigstidens Norge, sammen med Einar Gerhardsen, Ole Henrik Magga, Thor Heyerdahl, Gro Harlem Brundtland og Karen Christine Friele. Evensens nære medarbeider Arne Treholt og spionsaken blir omtalt. Han forteller at han ble oppsøkt av to betjenter fra overvåkingspolitiet – POT – noen timer før det ble kjent at Treholt var arrestert. Jagland ble informert om at de ville komme, av Trond Johansen, nestlederen for forsvarets E-tjeneste.

Politifolkene ville vite om hvor stor innflytelse Treholt hadde på den sikkerhetspolitiske diskusjonen i Ap. Kunne han være påvirkningsagent?

Treholt-saken fikk konsekvenser for nestleder Einar Førde. Han skjønte at hans nære vennskap med Arne Treholt ville gjøre det umulig å gå helt til topps som partileder og statsminister. Det ville stadig bli trukket fram hvis han kom i en slikt posisjon.

Sikkert overraskende for enkelte, skriver Thorbjørn Jagland meget pent om Gro Harlem Brundtland. Han forteller om hennes «formidable lederskap». Hun var forutsigbar og til å stole på. Hun kom ikke fra noen spesiell krets i partiet som hun først måte lytte til, nei, hun lyttet til det som ble sagt i den organiserte partiprosessen.

Statsminister Gro Harlem Brundtland, og partileder Thorbjørn Jagland med Karl Erik Schjøtt-Pedersen på slep inn på et krisemøte på stortinget i 1993. Foto: Knut Falch/NTB

Jagland ble meget overrasket da Gro Harlem Brundtland i Stortingets spørretime i oktober 1996 opplyste at hun ville gå av som statsminister. Det var knapt et år igjen til valget og Jagland regnet derfor med at et eventuelt skifte ville komme etter valget. Han skriver mellom linjene at hun burde ha informert den kommende statsminister om at hans tid var inne. Det ble å improvisere en ny regjering i full fart. Det gikk ikke så bra.

LES OGSÅ: Knalltøff kamp om sikker stortingsplass for Oslo Ap

Noen ble veldig skuffet. Blant andre hans gode venn og nabo Martin Kolberg. Kolberg som var stabssjef for Gro ved Statsministernes kontor, ble flyttet mot sin vilje til Forsvarsdepartement som statssekretær da Jagland kom. Jagland skriver at Kolberg tidligere hadde gitt uttrykk for at de burde skille lag. «Vi har fulgt hverandre hele livet». Kolberg har en annen versjon av det som skjedde. Vi får nok den når han kommer med sin bok.

Thorbjørn Jagland tar ikke selvkritikk for «36,9». Allerede før valgkampen startet var det klart at det ikke var flertall for en Ap-regjering. Alle de borgerlige partiene vill ha regjeringsskifte. I et forsøk på å få et bedre resultat enn ved forrige valg (36,9) sa statsminister Jagland at regjeringen ville gå hvis ikke resultatet ble bedre denne gangen. Ap fikk 35 prosent. Jagland gikk og sentrumsregjeringen Bondevik kom.

Finansminister Jens Stoltenberg (til venstre) og statsminister Thorbjørn Jagland, fra regjeringskonferansen på Halvorsbøle i 1996. Foto: Knut Falch/NTB

Regjeringens avgang skadet ikke Ap. Bondevik-regjeringen ble så populær at Ap og Høyre gikk sammen om å felle den på den såkalte gasskraftsaken. Det var ikke Jagland, men Jens Stoltenberg som var ansvarlig for den blunderen. Jagland hadde etter mye indre press trukket seg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat og overlatt jobben til Jens Stoltenberg. Stoltenbergs regjeringstid ble ikke god for Ap. Jagland legger ikke skjul på det.

Stoltenberg sendte flere av sine folk, blant andre Jonas Gahr Støre, til London for å studere Labour-leder Tony Blairs «tredje vei-politikk». Jagland skriver at det ikke var nødvendig med en slik brå høyresving for å vinne tilbake velger fra midten. Selv befant han seg mellom barken og veden. Han kunne ikke utføre sitt mandat som partileder. Det ble fraksjonert mot ham. Partiledelsen, alle utenom Jagland, møtte hverandre i hemmelighet. Jagland skriver nøkternt om dette. Det er ikke slik det skal være i et parti.

Til slutt får han nok. Han faller om under presset på sitt kontor i Stortinget. Da han kommer på beina igjen, gir han beskjed om at han går av som partileder.

Det er flere dramatiske episoder i Jaglands bok. Han skriver blant annet godt og innsiktsfullt om «Furre-saken» som førte til statsråd Grete Faremos avgang som statsråd. Det kom som bombe på offentligheten da det ble kjent at POT hadde innledet gransking av Berge Furre (SV) som var medlem av Lundkommisjonen. Kommisjonens mandat var å granske de hemmelige tjenesters overvåking av folk på venstresiden. Politiet hadde informert justisdepartementet om dette, men Faremo hevdet at hun ikke kjente til saken. Til tross for at hun hadde skiftet departementet, ga statsminister Jagland henne sparken. I boka argumenterer han for hvorfor det var nødvendig.

Solid levert av Jagland. Vi ser fram til fortsettelsen.

LES OGSÅ: Det er nesten ikke til å tro at det største opposisjonspartiet kan gjøre det så dårlig