To Ap-ledere – to ulike historier

Erling Borgens TV-serie om Einar Gerhardsen er så vidt vist, før Hans Olav Lahlum på mandag kommer med sin biografi om Reiulf Steen.

Gerhardsens politiske virke er en suksesshistorie. Reiulf Steens liv er en vond historie om vekst og fall.

De var begge arbeidergutter som kom fra fattige kår. Livets skole og det de lærte gjennom deltakelsen i partiet, var deres utdannelse. Det var nok til å gå til topps i landets suverent mektigste parti.

Gerhardsen grep partilederjobben i 1945. Steen kjempet seg til toppjobben i 1975. De var begge ungdommer da de kom inn i den sentrale partiledelsen. Gerhardsen var 25 år da han ble valgt til sekretær på landsmøtet i 1923. Steen var 32 år da han ble valgt som nestleder i 1965. Politisk sto de hverandre nært. Steen hadde Gerhardsen som sitt store forbilde. Gerhardsen så i Steen en framtidig partileder. På talerstolen var de fremragende. Gerhardsen og Steen er trolig de beste politiske talere Norge har hatt etter krigen.

Der slutter også likheten mellom de to. Gerhardsen var statsminister i 16 år. Det gjorde ham til «landsfaderen». Steen er den eneste avgåtte partileder siden 1923 som aldri ble statsminister. Gerhardsen ga frivillig fra seg partilederjobben etter valgnederlaget i 1965. Steen trakk seg som partileder i 1981 da han forsto han ikke ville bli gjenvalgt.

Som partiformann fikk Gerhardsen det stort sett som han ville uten harde kamper med partifeller. Oppgjøret med partisekretær Haakon Lie tok han først to år etter at han var gått av som formann. Reiulf Steens tid som partileder var en eneste lang maktkamp. Først med Odvar Nordli om partilederjobben på landsmøtet i 1975. Det var flertall for Nordli i valgkomiteen, men AUFs uoffisielle opptelling viste at Steen trolig hadde flertall blant delegatene. Einar Gerhardsen snøt Reiulf Steen for seieren. Gerhardsen foreslo overfor valgkomiteen å dele vervene som partileder og statsminister. Han foreslo Reiulf Steen som partileder og Odvar Nordli som statsminister når Trygve Bratteli gikk av som statsminister. Forslaget ble enstemmig vedtatt av landsmøtet.

Det må ha vært en skuffelse for Reiulf Steen at hans læremester ikke gikk fullt og helt inn for ham. For Gerhardsen var det viktigste å unngå å splitte landsmøtet. Partisplittelsene i 1920-åra, eksklusjonen av Orienteringskretsen som førte til dannelsen av SF (SV) i 1961, og EU-striden i 1972, hadde påført landsfaderen en frykt for å splitte partiet.

Reiulf Steens skuffelse over Gerhardsen ble enda større da hans mentor vendte seg mot ham på landsmøtet i 1981. Gerhardsen kunne ikke på grunn av sykdom delta på landsmøtet. Men fra sykesenga dikterte han et intervju med Arbeiderbladet der han ba Reiulf Steen om å trekke seg som leder for at landsmøtet skulle kunne velge Gro Harlem Brundtland til partileder. Gerhardsen instruerte redaktør Per Brunvand om ikke å offentliggjøre intervjuet hvis Steen trakk seg som leder.

I tråd med god presseskikk viste Brunvand intervjuet til Steen. Han oppfattet dette som et utidig press og han valgte å kaste inn håndkleet ved landsmøtets åpning. Statsminister og nestleder Gro Harlem Brundtland ble da enstemmig valgt til ny leder.

Forholdet mellom Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen er en viktig del av Aps nyere historie, som bør få en bred omtale i Hans Olav Lahlums biografi. I de første årene jobbet de godt sammen. Det skar seg etter noen år. I de siste årene fram til landsmøtet i 1981 utviklet forholdet seg til en hard maktkamp.

Det er en enorm forskjell mellom Einar Gerhardsen og Reiulf Steen når det gjelder privatlivet. Gerhardsen var avholdsmann og en solid familiemann. Steens ekteskap havarerte på grunn av fyll og utroskap. Drikkingen ødela mye for Reiulf Steen. Han hadde et ønske om å bli utenriksminister. LO-leder og avholdsmannen Tor Aspengren slo i sentralstyrets møtebord og sa at Steen måtte ta grep om drikkingen før han kunne bli det. Statsminister Trygve Bratteli valgte i stedet Knut Frydenlund som utenriksminister. Det skulle vise seg å bli et godt valg.