Selvmedisinering. Angst. Varig nedsatt arbeidsevne. Familieliv som har slått sprekker. Arbeidstakere som ikke har turt å ta pappapermisjon i frykt for å miste inntekt. De 24 historiene som ligger til grunn for søksmålet mot Aleris ble nøkternt gjenfortalt i Oslo tingrett, da første dag med sluttprosedyrer startet mandag. Over to av de tre månedene med rettssak er tilbakelagt. Blikkene er slitne.
Retten er kanskje nummen, antydet saksøkernes advokat Kjetil Edvardsen som de neste dagene skal oppsummere saken sett fra arbeidstakernes øyne. Neste uke er det Aleris’ advokater som skal i ilden for siste gang, før det blir måneder med venting på dom, i det som er kalt den viktigste arbeidslivsrettssaken på lang tid.
Aleris, Stendi, Ambea. Det er mange navn å forholde seg til. Aleris ble kjøpt av det svenske omsorgsselskapet Ambea før jul, og har nå endret navn til Stendi. Morselskapet Ambea lover sine investorer god gevinst. Målet er å drive så lønnsomt som mulig for å gi avkastning. Gjennom Aleris, eller nå Stendi, har Ambea nå kontroll over 25 prosent av omsorgsmarkedet i Norge.
I en så omfattende sak, der det er 24 arbeidsforhold i ulike Aleris-drevne omsorgsinstitusjoner som skal gjennomgås, er det lett å miste fokus. Edvardsen var derfor tydelig på at Aleris-saken handler om det helt grunnleggende i norsk arbeidsliv: Arbeidsmiljøloven. Ifølge loven kan ikke Aleris definere sine arbeidstakere som selvstendig næringsdrivende konsulenter, når de i realiteten jobber slik fast ansatte gjør, holdt han fast ved. Selv ikke når arbeidstakerne har villet det selv. De kan heller ikke la arbeidstakerne jobbe uforsvarlig lenge, flere døgn i strekk, selv om noen skal ha ønsket en sånn arbeidsform.
Årsaken er ikke et ønske om å stikke kjepper i hjulene for lønnsom drift eller voldsom arbeidslyst. At man også finner bruk av konsulenter i offentlige virksomheter betyr ikke at Aleris’ omfattende konsulentbruk er akseptabel. Arbeidsmiljøloven verner i realiteten om pengene vi alle betaler i skatt. Det er dårlig butikk for Norge hvis vi skal tillate at noen arbeidstakere kan jobbe livet av seg, og at omsorgsselskaper skal kunne spare store summer på å slippe arbeidsgiverplikter. Resultatet er nemlig at arbeidstakerne jobber seg syke, og ender opp med å koste penger for Norge som delvis eller helt ute av arbeidslivet. Da hjelper det ikke at kostnadseffektiv drift gjør at selskapene kan gi det offentlige billige anbud. Selv om Aleris har funnet en gunstig forretningsmodell for seg selv, er kostnaden for samfunnet som helhet høy.
Det kan være lett å avfeie hele konflikten, og påstå at Aleris-søksmålet er politisk motivert. Det er lett hvis man ikke forholder seg til historiene som er fortalt, men ser saken fra et politisk skrivebordsperspektiv. Da kan man kanskje hevde at det er Fagforbundet som har initiert et spill, der de vikler EØS-avtalen sammen med personlige historier fra arbeidere som i bunn og grunn har akseptert en ekstremturnus. Så kan man anklage venstresida for å fyre opp stemninga, og si at de i realiteten har dømt før dommen er klar.
Man kan velge å tro på Aleris’ utsagn om at bruken av konsulenter har vært bransjestandard. At det er folk som liker å jobbe på denne måten, og at beboerne de bistår nyter godt av at de ansatte er på jobb 24 timer i døgnet. Det er bare dét at det ikke stemmer.
For det første er det Aleris som har trukket EØS-avtalen inn i denne rettssaken, noe næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har kritisert. For det andre er det ikke riktig at Aleris’ rovdrift er bransjestandard. For det tredje er ikke forsvarlig omsorgsarbeid avhengig av at ansatte er på jobb døgnet rundt. Det gis gode omsorgstjenester også innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser. Heldigvis.
Da Aleris-saken nådde offentligheten i høst, sa Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik at nok er nok. De kommersielle omsorgsselskapene må bremses, var budskapet som fikk Høyres Heidi Nordby Lunde til å rykke ut og anklage Tajik for å polarisere debatten. Hun «bruker enkelteksempler til å generalisere og forjævligsere arbeidslivet i Norge», sa Lunde.
Etter at saken kom til retten, og saksøkernes historier kom fram én etter én, er det blitt påfallende stille fra høyresida. Han som opplevde å måtte skaffe seg egen vikar da kona var fødeklar på sykehuset, og han som fortalte at Aleris hadde oppfordret til å «bytte fakturaer» med kollegaer for å framstå som selvstendig næringsdrivende, har kanskje gjort inntrykk?
NHO har avslått å være partshjelp for Aleris. De har heller ikke flagget noe tydelig forsvar for selskapet. Da arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) ble presset i Stortinget om sammenhengen mellom regjeringens ideologi og Aleris-saken, var svaret dette: «Arbeidsgivere skal ikke kunne omgå sine forpliktelser ved å organisere virksomheten annerledes. Man kan ikke bruke selvstendig næringsdrivende dersom personens arbeid og karakter i realiteten er å defineres som en fast ansatt. I Aleris sitt tilfelle så får vi det avklart i løpet av noen måneder».
At venstresida i norsk politikk ser sitt snitt til å markere sin støtte til saksøkerne, betyr ikke at saken skal reduseres til å være del av en politisk kampanje, slik Aleris og deres støttende stemmer har forsøkt. En dom i favør av saksøkerne vil skape presedens og sette grenser for hvilken grad aktører innen omsorgssektoren kan unndra seg arbeidsgiveransvar. Dersom sektoren da virker mindre lukrativ for kommersielle aktører, er det ikke venstresida som har jaget dem vekk. Da er det en tydelig rettslig markering av hvilket arbeidsliv vi tillater i Norge som har fått selskapene til å finne annet å tjene penger på.