Avdekningen av maktmisbruk og seksuell trakassering i norsk politikk høsten 2017 var kampanjejournalistikk. La oss være ærlige på det. Den var del av en internasjonal offensiv mot menn som for lenge hadde kunnet operere trygt i skyggen. Mediene lette aktivt etter norske historier.
En helt sentral del av denne journalistikken var å tro på jentenes historier og gi dem trygghet til å stå fram. Det virkelig oppsiktsvekkende i VGs dekning av Trond Giskes hoftebevegelser på bar, var at VG ikke lenger trodde på jenta. Avisas journalister og redaktører mistet av syne det grunnleggende: Å tro på kvinner som ville fortelle om maktmisbruk uten andre bevis enn sin egen stemme og fortelling. Hennes bønn om at historien ikke var sånn, ble avvist. Selve ideen bak metoo, ble snudd på hodet. VG var blendet av sitt eget narrativ der jentas historie ble brukt som en siste brikke i et puslespill. En brikke som passet helt perfekt inn i bildet av den uforbederlige Giske. For perfekt, skulle det vise seg.
VGs håndtering av Bar Vulkan-episoden får veldig mange konsekvenser. Den kaster lange, mistenkelige skygger over mye annen journalistikk gjort under metoo-paraplyen. Noen av de viktigste, strukturelle avsløringene gjort i Norge i moderne tid, har fått forringet sin verdi. Det er gjerne sånn med oss alle at vi husker best det som skjedde sist. Hvis VGs feilsitering av jentas vitnemål i Vulkan-saken får bli punchline i metoo-komplekset, vil det være dypt tragisk.
VG-skandalen kommer på et elendig tidspunkt. Journalistikken er under press og fake news-spøkelset hviler over den. Fortjent eller ikke. Men at pressen jukser, er bensin på bålet for mange miljøer som har hevdet at mediene former nyhetene etter egen dagsorden. En nyhetsorganisasjon skal formidle nyheter, ikke være dem. Derfor kommer dette Vulkan-oppstyret også svært tett og ubehagelig på en annen etisk lei sak for avisa. Det er ikke mange ukene siden VG skarpeste politiske kommentator, Frithjof Jacobsen, gikk på dagen på grunn av et intimt forhold til stortingsrepresentant Jette Christensen fra Arbeiderpartiet. Avgangen til Jacobsen gikk fort, men mistanken om hva som skjedde og ikke skjedde før han forsvant, henger igjen i lufta.
Å komme i vanry er uvanlig kost for VG, som har vært flinkest i klassen når det gjelder profesjonalitet og etikk. VG har i tiår forvaltet sin ekstreme makt i landet på en svært ansvarlig måte. Likevel har den vært tabloid og beinhard mot makta. Som en grevling har avisa bitt til man hørte lyden av bein knuse. Men likevel redelig og tro mot pressens regler. De har aktivt aktet den overordnede konklusjonen på pressens eget etiske regelverk: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!». Gode kontrollrutiner og sterk bevissthet har ført til at avisa i stor grad har holdt seg unna pressens egen domstol Pressens Faglige Utvalg og de sivile rettssalene. Fallet er derfor høyt nå som avisa har skapt overskrifter.
VG faller ikke alene. Den politiske journalistikken står i en særklasse. Alle som har jobbet i en redaksjon vet at det er et adelsmerke å kunne kalle seg ikke bare journalist, men «politisk journalist». De som driver med det, har en egen opphøyd posisjon i en nyhetsorganisasjon. Og det er langt på vei naturlig. De er pressens skarpeste våpen. De er forvaltere av den jobben som er nærest forbundet med pressens samfunnsmessige oppdrag. De jobber tett på og skal ettergå landets aller mektigste mennesker. Metodene VGs nå tilsidesatte politiske journalist Lars Joakim Skarvøy har brukt mot landets politiske elite, har vært effektive. I møtet med en uprofesjonell, uerfaren ung kvinne, ble det kanskje feil.
Også Dagsavisen har bygd journalistikk på VGs avsløring fra Bar Vulkan, men ikke som en metoo-sak. Ville vi skrevet like mye og gitt det samme plass om vi visste det vi nå vet? Det blir hyptotetisk. VGs tyngde ga saken sine dimensjoner. Men det er uansett sånn at Trond Giskes fuktige, sene kveld på byen med valgkomiteens leder og unge kvinner, hørte hjemme i det offentlige rom. Giske har selv innrømmet at han ikke burde vært der.
Hvis journalistikken ikke er sannhetssøkende, men søker dramaturgi, er det eksistensiell fare på ferde. Flere av landets største aviser har på lederplass refset VGs etiske og journalistiske håndverk. Som landets største medium, drar VG hele bransjen med seg. Når den mest anerkjente aktøren gjør feil, ramler og famler, er det hevet over tvil at kostnaden bæres av mange.
«Alle skal ned», kan man kanskje si og låne frasen fra Skarvøys bok som han skrev sammen med kollega Marie Melgård i VG. Giske spiller en viktig rolle i boka om Arbeiderpartiets katastrofale 2017-valg. Den kom i høst, og kritikkene var gode. På søndag skrev Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen om boka på Facebook: «Det er to konkrete hendelser i denne boka der jeg er med, hendelser som ikke har funnet sted. Den ene spurte journalisten meg om på forhånd, jeg sa at dette har ikke skjedd, likevel er hendelsen med i boka. Det andre eksemplet ble jeg aldri presentert for, og det har ikke skjedd. Dette har irritert meg siden boka kom ut». Stortingets visepresident Eva Kristin Hansen (Ap) fulgte opp: «Jeg har opplevd det samme som Trettebergstuen».
Ytterligere to damer VGs journalister ikke har trodd på? Eller er de Giskes støttespillere som nå vil ramme journalisten, i det store spillet som pågår? I så fall er timingen god. For å se hele bildet, må man ha med seg at VGs feiltrinn blir brukt for alt det er verdt i maktens kulisser.
Sjefredaktør Gard Steiro har innrømmet feil, og har allerede gitt en uforbeholden unnskyldning for VGs behandling av kvinnen fra Vulkan. Oppsiktsvekkende nok lenge før avisas interne gransking er gjort. Journalist Skarvøy er snart den eneste stemmen som ikke er hørt. Det kunne vært veldig interessant.