Debatt

Annen i ellevte

Erna Solberg slåss først og fremst for sitt politiske liv – ikke for det ufødte liv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Du banner ikke i kirka. Derfor har kristenfolket funnet opp et eget kodespråk, såkalt nestenbanning. På den måten kan du snakke stygt uten å snakke stygt. Det kanskje aller mest kreative eksempelet på slik banning er den kristne versjonen av faen i helvete: Annen i ellevte (også kalt 2.11).

Kristelig Folkeparti har valgt å legge sitt ekstraordinære landsmøte til nettopp denne forbannede datoen. 2. november får vi vite om Knut Arild Hareide får med seg KrF over til venstresiden, eller om partiet velger Fremskrittspartiet i stedet for ham. Uansett utfall er det stor risiko for at mange i landsmøtesalen vil utbryte både «Annen i ellevte!» og andre kraftuttrykk når resultatet foreligger.

Thrilleren i KrF har skapt panikk i Høyre. Statsminister Erna Solberg opplever et ekstremt press. Det er ingen grunn til å gi henne toppkarakter for måten hun har taklet det på.

Arne Strand: Landsmøtet må velge mellom Knut Arild Hareide og Erna Solberg

Da hun gikk ut i Dagens Næringsliv og tok et aggressivt oppgjør med KrF-lederen, fikk vi se en ny side av den ellers så flegmatiske statsministeren. Hun som sjelden bruker sterkere uttrykk enn «litt spesielt» og «jeg ville ikke brukt akkurat de ordene». Det var før Hareide gikk ut og sa at han akter å holde sitt løfte til velgerne: Han går ikke i regjering med Frp.

«Mangel på demokrati», sa Solberg da. Hun anklaget KrF-lederen for å være motivert av «maktbehov». Hun mente KrFs veivalg kunne «ramme hele politikken» og advarte mot å «skalte og valte med velgernes tillit til at systemet er velgerstyrt, ikke elitestyrt».

Det er både oppsiktsvekkende og drøyt at en statsminister anklager en motstander for å opptre udemokratisk. Men på et vis er det noe dypt menneskelig ved Erna Solbergs voldsomme reaksjoner. Hun har vært politiker hele sitt voksne liv. Etter at hun ble Høyre-leder i 2004, har hun jobbet målrettet for å komme dit hun er nå. Hun har holdt ut gjennom to sviende valgnederlag. Møysommelig har hun bygget opp det som skulle bli hennes politiske praktverk: En bred høyreallianse fra de mørkeblå på den ene siden og hele veien over til sentrum. Nå kan alt rase sammen. Solbergs ene problem er at det kan komme til å skje uansett hva KrF velger. Hennes andre problem er at det er hun selv, og ikke Knut Arild Hareide, som har satt henne i denne situasjonen.

Hvis KrF velger å snu seg mot Ap og Senterpartiet, må Solberg gå av. Hennes Høyre vil da sitte igjen med to politiske venner: Et desillusjonert Venstre som er nede på 2-tallet på målingene etter at de gjorde skam på sine forsikringer om at en stemme på Venstre var en stemme mot Frp, og gikk i regjering med dem i stedet. Pluss et Frp der Sylvi Listhaug er i ferd med å bygge seg opp. Det er vanskelig å se hvordan Høyre skal kunne komme i posisjon til å styre landet i overskuelig framtid med et sånt utgangspunkt. I alle fall Høyre slik vi kjenner det.

Dersom Knut Arild Hareide taper kampen, ligger det i kortene at han kommer til å gå av som leder. Velgere og medlemmer som har strømmet til KrF fordi han signaliserte en ny kurs, vil forsvinne med ham. KrF vil innta en posisjon som et kristent, konservativt parti med begge beina plantet på høyreflanken og med maktbasen på Sørlandet og Vestlandet. Det gir svært begrensede muligheter for vekst. Det blir et ganske annerledes KrF som da inviteres inn til samarbeid med Norges fremste liberale og liberalistiske parti – Venstre og Frp.

Grunnen til at Erna Solberg har havnet her, er det valget hun gjorde i 2013, da hun satte Frp foran KrF og Venstre. Som den første lederen av et styringsparti snudde hun seg vekk fra sentrum og ut mot fløyen. Det får konsekvenser. Solberg har også systematisk latt være å ansvarliggjøre og disiplinere Frp. Det er ikke sant, som det hevdes i Høyre, at makten har moderert dem. Frp har fått herje fritt.

To dager etter at hun anklager andre for «maktbehov» og «mangel på demokrati», er hun villig til å ofre halve befolkningens rett til å bestemme over egen kropp for å bli sittende. Da KrFs Kjell Ingolf Ropstad sa at KrF kunne være til salgs for en endring i abortlovens paragraf 2c, som gir kvinner rett til abort etter 12. svangerskapsuke hvis fosteret er alvorlig skadd eller ikke levedyktig, ga Solberg tommel opp.

Hun har prøvd før. På Høyres landsmøte for fem år siden tapte hun saken så det sang. Solberg ble kraftig irettesatt av flere framtredende Høyre-kvinner, blant anet Monica Mæland, Ingjerd Schou, Trude Drevland, Julie Brodtkorp og Astrid Nøklebye-Heiberg. Mye kan tyde på at Erna Solberg rett og slett ikke forstår hvor viktig dette spørsmålet er for kvinner. Da hun lot KrF vinne fram med reservasjonsrett for fastleger som ikke ville henvise til abort, sørget hun for rekordoppslutning om 8. mars. Veteraner fra likestillingskampen på 70-tallet tok til gatene hånd i hånd med unge tenåringsjenter for å protestere mot regjeringen. Folk var rasende. Erna syntes det var «litt spesielt». Nå har hun for tredje gang vist at hun ikke har fingerspissfølelse i et så grunnleggende politisk spørsmål som råderett over egen kropp.

Det er enkelt å forstå at det er vondt for Erna å se livsverket og ettermælet satt i så alvorlig fare. Men hennes siste forsøk på å redde stumpene av prosjektet er det umulig å ha sympati med. Det er bare én ting å si til ønsket om å la halve befolkningen betale med sin egen valgfrihet for at hun skal få beholde makten: Annen i ellevte.

Mer fra: Debatt