Debatt

Et skoleeksempel

Vi bør stille samme krav til politikerne våre som de stiller til lærerne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

ARENDAL (Dagsavisen): Til uka er det skolestart. Titusenvis av barn, ungdommer og unge voksne skal tilbake til en skole som hver fjerde av dem ikke fullfører. Én av tre gutter faller fra. Den sylferske rapporten Ungdata 17 konfronterer norske skolepolitikere med følgende tall: På videregående skole er nesten halvparten av elevene plaget av stressrelaterte symptomer. Andelen elever som sier fra om depressive symptomer fortsetter å øke. Andelen som opplever ensomhet er den høyeste som noen gang er registrert. To av tre jenter og hver tredje gutt opplever svært ofte eller ofte at de blir stresset av skolearbeidet.

Stress kan være sunt, for all del. Det er naivt å tro at man skal gå gjennom livet uten å komme i pressede situasjoner eller kjenne adrenalinet pumpe. Det gjelder også for skolen. Men frafallstallene forteller oss at noe er alvorlig galt. Norske skolepolitikere burde vært langt mer stresset og deprimerte enn elevene som går i skolen de har skapt. Svært lite tyder på at de er det.

Norsk skoledebatt pleide å handle om én viktig ting: Eleven. Utdanningspolitikken tok på alvor det tyngende ansvaret skolen hadde for å få ungene til å bli gagns mennesker, til å vokse seg store og trygge inn i et samfunn som så dem og ønsket dem velkommen fra starten av. Dagens skoledebatt er milevis unna dette. Altfor ofte får man inntrykk av at det handler om å forme og slipe til små tannhjul slik at de passer friksjonsfritt og velsmurt inn i samfunnsmaskineriet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Torsdag møttes de tre eksstatsrådene Gudmund Hernes, Kristin Halvorsen og Kristin Clemet til debatt om norsk skole under Arendalsuka. Alle tre snakket om skolen på en måte som vi ikke hører så mye av lenger. «De som jobber i skolen har et kall, de har et samfunnssyn som handler om at de er med på noe stort og viktig, noe som er grunnleggende bra for hele samfunnet», sa Kristin Halvorsen, og la til at forslaget til ny generell lærerplan, som er varslet 1. september, foreløpig mangler det perspektivet. «Skolen må være et sted der man føler stor godhet for hverandre og trekker hverandre inn», sa Gudmund Hernes. «Skolens oppdrag har alltid vært det samme: Demokratisk oppdragelse. Sosial integrering. Kulturforståelse og allmenndannelse. Og å utdanne mennesker som kan bidra til verdiskapning i samfunnet. Det har variert litt over tid hva som har vært viktigst. Men nå slår det meg at i dag er alle disse oppdragene viktige – samtidig», sa Kristin Clemet.

Også nåtidas skolepolitikere møttes til debatt i Arendal. Blant andre kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som stiller krav om femårig master, samt firer i matte – og snart norsk – for å kunne bli lærer. I tillegg snakker han om at vi trenger bedre, ikke flere lærere. Kanskje vi bør stille de samme kravene til den som skal være kunnskapsminister etter valget? Det hadde hjulpet bra med høyere kompetanse i både matte og norsk. En master i for eksempel kommunikasjon kunne også vært en idé. Og er det ikke sånn, egentlig, at vi trenger bedre, ikke flere politikere? Vi som hørte på fikk i alle fall denne lærepengen: Skoledebatten er blitt så ugjennomtrengelig og full av stiv, formalistisk svada at politikerne kan bløffe seg unna de mest håpløse løftebruddene. Rett og slett fordi det er nesten umulig å forså hva de snakker om.

Ett eksempel: Svein Sjøberg, fysiker og skoleforsker, har faktasjekket Torbjørn Røe Isaksens påstand om at «elevene lærer mer» etter fire år med Høyre i Kunnskapsdepartementet. Han skriver: «Det er riktig at Norge klatret på rangeringene i både TIMSS og PISA i 2015, men det er neppe grunn til jubel: Norge kom svært høyt på rangeringen av land i TIMSS, men det var først og fremst fordi Norge denne gangen testet elever som var på ett klassetrinn høyere enn i alle andre land!» Og videre: «Det mest interessante var at Norge i 2015 faktisk hadde samme testskår som ved første PISA-testing, i år 2000, norsk skoles «annus horribilis»». Sjøberg viser også til at antallet elever som blir fritatt for PISA-testing øker jevnt og trutt: «Kanskje fordi skoler og kommuner nå kappes om å klatre på rangeringene som blir publisert i det ganske land. Skole mot skole, kommune mot kommune. I en slik konkurranse blir skolesvake elever en klamp om foten. Det er selvsagt også et budskap som de skolesvake elevene selv merker seg».

Vi kunne hatt en bred og sterk opposisjon til dette. Vi kunne hatt en tung, skolepolitisk motmakt med brusende blod, hamrende hjerte og ustoppelig kjærlighet til de titusener som oppholder seg i skolen hver eneste dag og en dyp indignasjon på vegne av dem som faller fra eller føler at de ikke passer inn. Men vi har ikke det. Arbeiderpartiet har en litt annen skolepolitikk enn Høyre, men de dyrker den samme fortellingen, de bruker det samme språket, de tar utgangspunkt i den samme virkelighetsbeskrivelsen. Den skolepolitiske planen som Ap presenterte onsdag er et talende eksempel. Partiet har et alternativ – blant annet flere lærere – men det ender opp med å bli nyanser av grått.

I Morgenbladet for et par uker siden gikk Røe Isaksen til et tre sider langt tettskrevet angrep på Arbeiderpartiet. Det er kanskje lurt å angripe når han selv har gjort så mye som er vanskelig å forsvare. Men Isaksen har faktisk et poeng når han skriver om sitt savn etter «en klar, tydelig og gjenkjennelig skolepolitisk linje basert på oppdatert sosialdemokratisk tankegods og historie».

Kanskje Arbeiderpartiet rett og slett bør gi ham det han ønsker seg? Da kunne vi fått en bedre skoledebatt. Og en bedre skole.

Mer fra: Debatt