Debatt

Hennes, Mauritz og oss

H&M knuser selvbilder, bryr seg ikke om miljøet og utnytter fattige arbeidere. Og vi står i kø for å handle.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For et par dager siden kom jeg på at jeg trengte strømpebukser til husets fireåring. Det var en sånn dag, der du skal rekke mye på kort tid. Jeg løp ut i pausen på jobben, og tuslet bort til nærmeste klesbutikk: Hennes & Mauritz. H&M. De røde bokstavene som lover deg en kjapp og billig løsning på ditt klesproblem. Men denne dagen ble jeg stående utenfor. For over en lang periode har faktisk min H&M-kvote sakte, men sikkert fylt seg opp. For hvor mye dritt kan en kleskjede finne på over tid uten at det får konsekvenser?

For min del hadde det bygd seg opp fra jeg fikk mitt første barn. Det begynte med at de prøvde å selge bikini til de minste barna. Kritikken fra foreldre og andre om at dette ville bidra til kroppspress, nådde ikke helt inn. Og så viste det seg at H&M, sammen med andre kleskjeder, selger trangere jenteklær med snitt fra voksenverdenen. I stedet for å lage praktiske og romslige klær til barn slik at de kan bevege seg fritt og være aktive, har H&M laget mindre barnebukser til jenter selv om størrelsene er like. Og det har vel egentlig bare fortsatt i samme linje: Litt seksualiserte klær som gjør normen for jenter enda trangere enn den allerede er.

Dette gjelder ikke bare småjenter. Youtuberen Malin Nesvoll Vangsnes (28) har lenge sett seg lei på at hun ikke finner bukser i kjedebutikkene, som passer normale jenter. Nylig dokumenterte hun dette ved et besøk i en H&M-butikk, blant andre. Hun valgte den største buksa hun fant. Den passet henne ikke. Vangsnes, som karakteriserer seg selv som XL i størrelse, ble henvist til plus size-avdelingen for store kvinner, eller mamma-avdelingen. Jeg skjønner godt at hun blir fortvila.

Når H&M og andre klesbutikker ikke fucker med hodet og selvtilliten vår, tar de det utover miljøet, og ikke minst de som lager klærne. I oktober avslørte danske TV2 at klesgiganten systematisk brenner tonnevis med usolgte klær. Selv om H&M tidligere har profilert seg på at de er opptatt av gjenbruk. For eksempel kjørte de en kampanje i 2015 for økt bevissthet mot bruk og kast-mentaliteten, under slagordet: «Det er ingen regler i moteverdenen unntatt en: Resirkuler klærne dine».

Men det viser seg altså at klesgiganten har brent 12 tonn klær i året siden 2013. Kampanjen burde i stedet kjørt dette slagordet: «Det finnes ingen regler i motebransjen for hvor løgnaktige og uetiske vi kan være».

Og så er det selvfølgelig dette; nemlig lønn og gode arbeidsvilkår til dem som lager alle disse tonnevis billige klærne vi kjøper eller som går i opp i røyk. Kleskjeden H&M har i mange år vært i søkelyset på grunn av lønninger det ikke går an å leve av og elendige arbeidsvilkår for sine asiatiske tekstilarbeidere. I 2012 ble H&M kåret til etikkversting. Den gangen sa Framtiden i våre hender at hovedgrunnen til at kleskjeden vant var fordi H&M «representerer en forretningsmodellen i bransjen som vi mener er veldig usunn: Det er først og fremst basert på at man skal selge folk mest mulig klær, tjene mest mulig penger på det, og holde en minimumsetikk som i stor grad er basert på at man ikke ønsker et ansvar for selve produksjonsforholdene».

For fire år siden lovet H&M at 850.000 tekstilarbeidere i H&M-fabrikker skulle tjene en levelønn innen utgangen av 2018. Men ifølge Framtiden i våre hender er det tvilsomt at selskapet klarer det. Kleskjeden vil heller ikke fortelle konkret hva de har gjort for å forbedre tekstilarbeiderlønninger, og utenforstående får ikke innsyn i resultatene av H&M sin femårsplan. Framtiden i våre hender skriver: «Minstelønnen i produsentlandene er bestemt av myndighetene. Problemet er at lønningene blir holdt på et svært lavt nivå fordi myndighetene frykter at kleskjedene, som kjøper varer og opprettholder arbeidsplasser og eksportinntekter, vil flytte produksjonen hvis lønningene økes».

Her er vi altså nå. Vi får virkelig håpe at H&M skjerper seg, og oppfyller sin femårsplan. Men de kan også velge ikke å gjøre det, eller somle det vekk. Og hva da? Vel, det blir sannsynligvis et par presseoppslag, og så glemmer vi det. Og ender opp med å handle hos nærmeste H&M-butikk neste gang vi trenger sokker og strømpebukser til ungene våre, eller noe fint vi skal bruke selv. Vi har ikke lyst til å bruke tid på finne bedre alternativer, mange av dem som faktisk har råd til å gå andre steder, er kanskje heller ikke villige til å betale mer for bærekraftige klær.

«Skal man boikotte H&M så bør man boikotte Zara, Name It og mange andre kjeder, og da kan du like gjerne boikotte store deler av Oslo sentrum», mente en venninne. Og hun har rett.

Men samtidig er det kjipt at du ikke en gang får alternativer når du står der og må ha en strømpebukse, og gjerne vil unngå verstingene. Og det er trist å se at de største, unge bloggerne ukritisk står i kø for å komme inn på H&M-lanseringer. Der de står og poserer i sponsede H&M-klær med mobiltelefonen i hånden, slik vi så da designsamarbeidet til H&M og den London-baserte designeren Erdem ble lansert. Under den norske lanseringen var det flust av kjendiser og såkalte «influencere», smakspåvirkere – mektige bloggere.

Jeg er redd H&M kommer til å leve lenge på å drive shady business. Det lover ikke godt for noen av oss.

Mer fra: Debatt