Jeg hadde tenkt å skrive denne spalten om en søvnig, skotsk kystby så idyllisk og full av måkeskrik at mine kompiser og jeg fleipet med at den bare manglet et skudd i natten før den var en fullkommen scene for en klassisk, britisk påskekrim. I stedet ble vi nesten vitner til mord på ordentlig.
Det var et par dager etter at vi hadde besøkt den lille fiskerlandsbyen på vår årlige guttetur til Skottland. Nå var vi på vei opp ei gate utenfor en sliten og gammel fotballstadion i en litt større by. I siste sekund hadde det vesle hjemmelaget, dagens definitive underdog, tapt mot det langt større bortelaget. For å forstå hvor stor forskjell det er på stor og liten i skotsk fotball, kan det nevnes at spillerne på det store laget tjener i snitt mer enn tolv ganger så mye som dem som ble frarøvet ett poeng og en liten fest seks minutter på overtid. Mens vinneren er på vei mot sitt seriegull nummer åtte på rad, styrer taperen mot nedrykk.
Inne på stadion var det rundt 3.500 hjemmefans og like mange bortefans. De sistnevnte sto igjen og jublet mens vi som hadde tapt var på vei vekk. Mot oss kom det nokså overraskende en gruppe seierherrer. I ettertid har vi fått vite at noen av dem ble arrestert og andre bortvist fra stadion før kampen. Det forklarer hvorfor ikke alle var inne og jublet for seieren. I stedet var de altså utenfor, og det virket som at de ønsket å forlenge kampen med nevene. De tøffet seg kraftig, hoverte og provoserte, kalte kampens tapere for nettopp det, tapere, hyttet med nevene og truet med å lage «meatballs», kjøttkaker, av ansiktene til dem de passerte.
En mann begynte å brøle tilbake. Så var de to. Plutselig slo den mest aggressive av bortesupporterne. Hjemmesupporteren slo tilbake. Så sparket han. Deretter et slag til. Det hørtes ut som at noe knakk i kjeven på provokatøren. Så stupte han bakover med hodet i retning asfalten. Et lite sekund var det som tida sto stille. Jeg rakk å tenke at det der kan gå helt galt, men han berget hodet fra asfalten med et par centimeters margin. Det var ren flaks. Så var det over.
Det brakte mine tanker tilbake til den søvnige fiskelandsbyen. I en hage vaiet to flagg, Skottlands og EUs, i vinden fra Nordsjøen. Det var en markering mot resten av Storbritannia, først og fremst England, som stemte for Brexit mot skottenes vilje, men det var også et tegn på dagens uforsonlige, politiske klima. Alt er blitt svart eller hvitt. Vinnere eller tapere. Og provokasjon som uttrykksform har sneket seg helt inn i Det hvite hus.
Det skader ikke om vi av og til tenker over hvor lite som skal til for at noe går skikkelig galt og hvor tilfeldig det faktisk kan være. God fredag!