Det grønne skiftet i «Lykkeland»

Å være født på midten av 1960-tallet i Stavanger gir i hvert fall to historiske fordeler. Det ene er visse barndomserindringer om en by som var liten og sliten. Fryseboksen hadde sparket hermetikkindustrien over på historiens gravhaug og etterlatt Stavanger i en økonomisk bakevje.

Den andre fordelen med 1965: Jeg husker da de sølvlakkerte borekronene ble satt ut i oppkjørslene. Borekroner utenfor store hus som este ut til forvokste bløtkaker med karnapper, glaserte takstein fra Holland og inngangspartier fra «Dynastiet», var status. Det samme var butikkene som solgte amerikanske matvarer. For ikke å snakke om high school-jakkene med Stavanger American School-emblemet på ryggen. Det oppsto et skille mellom oss offentlig ansatte-unger og ungene med rike oljefedre. En liten fot i epoken før oljealderen og en større midt i boomen, gir tvisyn. På den ene siden forståelsen for hvor nødvendig oljå er for nasjonens økonomi med 238 milliarder kroner til statskassen i år og om lag 170.000 direkte og indirekte arbeidsplasser. Og ikke minst erfaringen fra 2014, da oljeprisfallet sendte 7000 i fylket ut i arbeidsledighet, skapte usikkerhet for Vestlandet og satte opp det uunngåelige spørsmålet: Den oljefinansierte lykken kan vel ikke vare evig?

Nei, det kan den ikke. Selv om prisfallet førte til en oppblomstring av gründermiljøer og flere hipstere som brygger økologisk surøl, er den petro-baserte økonomien i Stavanger-regionen friskmeldt. I hvert fall til neste gang det smeller. Dette doble synet, denne balansegangen mellom «ja, vi må redde Jorden, men vi må tjene fett på oljå» manifesterer seg i flere leirer. Senest ble oljetvisynet observert i Høyre, der stortingsrepresentantene Tina Bru og Stefan Heggelund har tenkt høyt om å programfeste at norsk sokkel skal være utslippsfri innen 2035. At det er forbrenningen og ikke produksjonen av petroleum som står for de store CO2-utslippene vet oljeungen Bru, men den mulige endringen Høyre kanskje vedtar på neste landsmøte, er ett av mange forsøk på å miljøtilpasse næringen. Elektrifisering fra land av Troll C og Sleipner-området med over 600.000 tonn årlig, og Equinor har også en plan for drift av Snorre og Gullfaks med strøm fra elleve flytende havvindturbiner på Hywind Tampen.

I «Giganten» – som bør være standardverket for alle som skal mene noe om Statoil/Equinor de neste årene – viser Aage Storm Borchgrevink hvordan hedersordene «miljø» og «klima» tilpasses produksjonen av olje og gass. Og sannelig er ikke Equinors dobbelthet den mest framtredende av alle. Selskapet har lagret CO2 i Utsiraformasjonen helt siden 1996, men gikk inn i oljesand i Canada så seint som i 2011. Equinor peker gjerne – og med god grunn på Hywind Tampen, Hywind Skottland og Empire Wind-prosjektet utenfor New York.

Tempo er også et klimaproblem. Tregheten rundt havvind- og CO2-lagringsprosjekter står i kontrast til rapporten fra FNs miljøprogram som sier at utslippene av klimagasser i verden må kuttes med over 7,5 prosent hvert år mellom 2020 og 2030 for å nå 1,5-gradersmålet. I dag ligger verden på stø kurs til å nå en global temperaturøkning på 3,5 grader innen 2100. Equinor og alle vi andre – enten vi bor i eller utenfor oljebeltet – forstår om ikke annet pengespråket. «Peak oil» er uttrykket som spesielt ble brukt i forrige tiår om konsekvensene av nedgangen i produksjonen etter hvert som brønnene ble tørre.

Nå er kanskje tiden inne for å snakke om «Peak Lykkeland»? Ole Ertvaag er en av Norges mest vellykkede investorer, og når Ertvaag og oppkjøpsfondet HitecVision med 55 milliarder i forvaltningskapital sier at vi er ved et tidsskille, bør mange lytte. 3. oktober ble Ertvaag intervjuet av Dagens Næringsliv etter runden hos selskapets 50 eiere om investeringer i olje- og gassektoren. De vil ikke mer, de krever grønne grep – og det til tross for at Ertvaag har gitt dem avkastning på mellom 18 og 20 prosent. Eierne fra USA, Midtøsten, Europa og Asia står så langt fra MDG som mulig, men i løpet av det siste halvåret har oppfatningen endret seg. Ordren lyder på at HitecVision må inn med ni milliarder kroner i fornybar, for så å trappe opp til å gjøre de klimavennlige investeringene like store som for olje og gass. Det statlige fornybarfondet Nysnø forvalter til sammenligning 725 millioner og får nye 700 millioner neste år. Det er omstendelige prosesser bak partienes klimaomstilling og Equinors satsing på fornybar. Sannsynligheten for at investorenes omstilling kommer dem i forkjøpet og skaper et grønnere Lykkeland, er stor.