En Nav-brukers dagbok

Av Siri M. Helstrup, daglig leder og lærer

■ Februar 2020: Det som jeg ikke trodde skulle skje, er nå faretruende nær en realitet! Viruset fra Kina har migrert, og kursdeltakerne mine som har immigrert til Norge, blir stadig mer bekymret. Ved virusets utbrudd svarte jeg dem overbærende at dette er NORGE. Verdens beste land å bo i. Med et hav av olje på bok, for ikke å glemme Nav. «En av grunnene til at vi i Norge betaler så mye skatt av inntekten vår, er jo at vi skal være trygge hvis vi blir syke!» Men nå har altså viruset kommet mye nærmere, til Europa til og med.

Jeg minner igjen om at dette er N-O-R-G-E. Med et velutbygd helsevesen. Og Nav som jo skal hjelpe oss hvis vi blir syke. Eller permitterte. Eller mister jobben. Og joda, en del mennesker har måttet gå i fengsel for noe som Nav har gjort. Men denne skandalen har nok gjort at systemet endelig nå er skjerpet.

Likevel er det stadig flere som ikke møter opp på kurs. Hvorfor hører de ikke på meg! Som læreplanen krever, har vi jo snakket så mye om velferdsstaten Norge. Jeg kan ikke fortsette kursene uten deltakere, og blir nødt til å delvis permittere meg selv. Som eneste ansatte i eget firma blir det liten diskusjon.

■ 9. mars 2020: En lang dag med å lese og fylle ut diverse skjema og dokument er endelig over. Jeg er registrert som arbeidssøker, og søknaden om dagpenger ved permittering er sendt – inkludert  skjema 04-08.04, lønnsslipper, bekreftelse på arbeidsforhold og et eget vedlegg som grundig forklarer situasjonen. I en god, gammeldags konvolutt legger alt ut på sin håpefulle ferd. Å sende elektronisk er dessverre ikke mulig i min situasjon …

Alle kursdeltakere har også fått tilbud om å fortsette undervisningen via internett, og kan slik være trygge for smitte. Men renholdsoperatørene (ja, det heter det nå) har aldri vært så travle: I tillegg til å vaske toaletter og trapper i de tusen bedrifter og hjem, skal nå alt også desinfiseres. Ofte! Og sjåførene og de butikkansatte har sitt svare strev med å distribuere og selge oss nok dopapir og hermetiske erter. I tillegg er det jo frykten, da. For seg selv, men mest av alt familie og venner i hjemlandene. Der er det verken oljefond, utbygd helsevesen eller Nav. Det er ikke mange kurs som kan fortsette på nett.

Heldigvis betaler jeg 14 prosent av bruttolønna mi hver eneste måned i arbeidsgiveravgift, for å ha rett til dagpenger for eksempel ved permittering.

Skjermdump 13. mars:

Status på saken min 13.03.20. Rart jeg ikke får innsyn i egne dokumenter, men …

■ 17. mai 2020: Begynner å bli veldig sliten. Og sulten. Situasjonen har gått fra vondt til verre. En mengde bedrifter og arbeidsplasser er blitt stengt for å redusere smitten. Også barnehager og skoler. Deltakerne mine sliter med hvem som skal passe barna, og å hjelpe dem med oppgavene i den såkalte hjemmeskolen. I tillegg er det vanskelig å forstå hva Nav egentlig ber dem om i alle søknadsskjemaene de må fylle ut for å få penger til å overleve. Og hva skjer med søknaden min?

Jeg har ikke hørt noe annet etter beskjeden de første dagene om at jeg må fylle ut og følge «aktivitetsplanen» min for å komme meg i jobb.

I festtalene roser styresmaktene alle som er tålmodige. De som jobber. De som holder avstand. På selveste grunnlovsdagen svinger de flagget for at vi er så flinke i verdens beste land. I fryseboksen min er det ikke noe kake igjen.

■ 4. juni 2020: Nå er jeg så SLITEN. Og sulten! Jeg taster telefonnummeret til Nav, som er godt kamuflert på nettsiden blant chatteroboter og instrukser om hva man skal gjøre dersom man er permittert. Mens jeg venter på svar får jeg tid til pusteøvelser en trang fødsel verdig.  Damen som svarer er faktisk enig med meg i at jeg har ventet altfor lenge på behandling av søknaden!

Jeg blir så lettet at jeg nesten feller noen tårer. Hun ser gjennom innsendte papirer der alt ser ut til å være i skjønneste orden., og skal sende purring til saksbehandlerne. Juhu – jeg feirer med en hel halv banan!

■ 9. juni 2020: Endelig har det kommet en melding i innboksen min hos Nav! Jeg drømmer om å gå bananas i frukt- og grønnsaksdisken i butikken. Og kanskje en kotelett eller to til grillen!

Skjermdump 9. juni:

Sto det ikke at de hadde mottatt dette? Best å ikke krangle, men skrive nytt permitteringsvarsel til meg – arbeidstaker – fra meg – arbeidsgiver.

Jeg klikker på «ettersend elektronisk» og følger instruksen videre der det står at jeg må gå inn på saken det gjelder. Der klikker jeg på «ettersend elektronisk» igjen. Og får beskjed om at jeg må gå inn på saken det gjelder. HÆ?!? Jeg stiller meg i telefonkø igjen, og når jeg endelig får svar forklarer jeg situasjonen.

Etter at damen antar jeg er teknisk tilbakestående og snakker veldig sakte mens jeg igjen må gjøre trinn for trinn, forklarer hun at det egentlig bare går an å ettersende elektronisk i en viss tid etter innsendt søknad. Men denne fristen hadde de fått beskjed om at nå var utvidet …

Jeg ber henne om å rapportere at videre at dette IKKE virker og må igjen følge barnehagetantestemmen som skal fortelle meg hvordan jeg ettersender i posten. Noen andre muligheter finnes da ikke. Etter at nok en konvolutt er levert og frankert er jeg helt utslitt. Jeg skjærer bort de mygla bitene fra brødet og spiser resten.

Skjermdump 10. juni:

Skjønner hvorfor det er så lang saksbehandlingstid når de må sende ut så mange brev …

Skjermdump 16. juni:

Nei, du ser ikke dobbelt, nytt brev! Telefonen igjen. Jeg har kvittering på siste sending, men på grunn av korona kan det ta litt tid før post blir registrert i Nav-systemet. UTSLITT. SULTEN.

■ 19. juni 2020: Ringer igjen. Nei, ingenting mottatt. Mannen påpeker at det er brukers ansvar å sende inn nødvendig dokumentasjon. Og nei, kun mulig å sende per post.

Skjermdump 20. juni:

Jeg ba om referat på samtalen i tilfelle jeg ikke skulle rekke innsendingsfristen. Da skrev han også dette … Jeg går til Nav-kontoret. Sliten. Framme 12.59. Stengt, effektiv håndtering av lukketid klokken 14.

Ny skjermdump 20. juni: 

Hjemme igjen. Oppdatering i saken min …

■ 22. juni 2020: Brev fra Skatteetaten. Restskatt 13.000.  S l i t e n   
s  u  l  t  - - - - - ––––––––––––––