Fotballen har tatt synlige grep for å få bukt med to av folkebegelsens største fiender; rasisme og homofobi. Cornerflagg og kapteinsbind har vært i regnbuefargene, eliteseriespillerne har stilt opp med plakater og armbind mot rasisme. Hjelper det? Nei.
De siste ukene har det vært tre grove episoder i den norske eliteserien, der ytringer lettere enn vanlig fanges opp av andre spillere og mikrofoner fordi det er maksimalt 200 tilskuere på tribunene og dermed nokså stille. En Aalesund-tilhenger kom med rasistiske tilrop mot en farget spiller på motstanderlaget, og i Sandefjord var det en vakt som slengte rasistiske ord mot en Vålerenga-spiller. I sistnevnte tilfelle var det den tidligere Viking-spilleren Johan Lædre Bjørdal som tok prisverdig grep. Nå i helgen ropte Kristiansund-spilleren Flamur Kastrati «jævla soper» til Vålerenga-trener Dag-Eilev Fagermo.
Kastrati har lagt seg flat og vil få sin straff, mens Sandefjord-vakten er nektet adgang til klubbens arena på livstid. Klubbene responderer raskt og fortviler oppriktig, men hvor går det galt? Når skal barnas og ungdommenes forbilder lære seg at «det ble sagt i kampens hete», «garderobeprat» og andre bortforklaringer ikke holder i 2020? Skal fotballen romme alle holder det ikke med symboler mot homofobi og rasisme. Skal fotballen romme alle må det være bredere representasjon i kretser, i Fotballforbundet og i klubbene, slik at problemene tas tak i på en troverdig måte.
Spillere i Eliteserien er arbeidstakere og må følge arbeidsgivers regler for atferd. Det er nokså åpenbart at en del klubber har ment at det er nok med regnbuesymboler og røde kort mot rasisme, men det er nettopp symboler slike effekter er. Å skape rom for fotballtrenere og fotballedere som ikke er hvite, heterofile menn er steget som må tas.