– Jeg har tydeligvis alltid hatt et enormt behov for å skrive tekster

I dagbøkene til ti år gamle Izabell står det klart og tydelig at hun «digger musikk, dans og is» og at hun er «flink til å dikte sanger».

– Det er tydeligvis ikke mye som har forandret seg, sier Izabell og ler, mens hun viser fram bilder av den gamle Ole Brum-dagboka som viser håndskriften til en ti år gammel jente og ordene «jeg vil bli popstjerne».

Men det var ikke det som var planen. Planen var å bli skuespiller, og Benedicte Izabell Ekeland, som hun egentlig heter, valgte derfor dramalinja på videregående, og tok senere en bachelorgrad i drama- og teaterkommunikasjon.

– Jeg har ikke vært klar over det før nå, men jeg har tydeligvis alltid hatt et enormt behov for å skrive tekster. Bare se her, sier hun, og viser fram en tekst hun skrev da hun var rundt åtte år.

«Kant ju si. Kant ju si der am smile? Kant ju si der am elovm? Kant ju si der am krai?»

Izabell bryter ut i latter når hun leser opp teksten.

– Jeg var kanskje ikke veldig god i engelsk på den tiden. Men det er jo herlig.

Dritdeilig

Nå, cirka 20 år etter hun skrev «Kant ju si», slipper hun sitt debutalbum «Skyt meg». Izabell har tidligere gitt ut flere singler og en EP, men denne gangen er det annerledes. Denne gangen har hun gitt ut musikken på eget plateselskap, og hun har derfor hatt full kunstnerisk frihet og kontroll over eget produkt.

– Det føles dritdeilig å endelig gi ut et album og å være min egen sjef! Samtidig er det jo veldig skummelt og mye jobb å gjøre alt selv. Det kommer jo med et ansvar. Men så er det jo også litt sånn at dersom det feiler, så har jeg ingen andre å skylde på enn meg selv. Sånn sett føles det på en måte trygt, sier hun.

Sammensatt artist

Albumet «Skyt meg» er 100 prosent Stavanger-produsert; alt fra produksjon, til miksing og musikkvideoinnspilling er gjort i hjembyen. Låtene er en god miks av gammelt og nytt, men de aller fleste er blitt ført i pennen det siste halvåret.

– Det var da jeg bestemte meg for å gå den veien med det materialet jeg satt på. Jeg sitter på uendelig mye musikk som jeg håper å få gitt ut en dag, men det handler litt om å sortere ting, sier Izabell, som forklarer at dette også har vært en prosess som har handlet litt om å anerkjenne at hun har flere sider.

– Noen dager er jeg drittlei av alt. Av meg selv og tingene rundt meg, og da har jeg det skikkelig kjipt. Og da skriver jeg låter som gjenspeiler det. Mens andre dager er jeg superhappy og digger meg selv og skriver låter om det. Noen dager vil jeg synge, andre dager vil jeg rappe hardt, sier hun, og forklarer at albumet inneholder alle disse tingene; glade låter, sårbare låter, hard rap og soul-aktig synging.

– Rap er veldig ærlig og direkte. Og jeg er jo like sammensatt som musiker, som jeg er som menneske, så jeg tar jo med mye av meg selv og min persona inn i musikken. Når man lager musikk skal man liksom bli puttet i en mal, eller en boks, og du blir spurt om du er en sånn eller sånn type artist. Drit i det. Jeg er litt av hvert. Så må du heller jobbe med det, ikke mot det, legger hun til.

Norges beste rapper

Stort sett all musikken til Izabell har noe ekte i seg. Enten det gjelder å våkne opp fra koma eller å være rollemodell.

– Når du er blitt et kjent fjes får du med en gang en slags oppgave, og det skal du ta seriøst. Men jeg må jo også få leve mitt eget liv. I låten sier jeg jo at jeg ikke ønsker å være en rollemodell, for jeg er jo bare meg selv. Samtidig synes jeg jo det er kult, og jeg tror jo jeg er et godt forbilde på mange måter, sier hun.

Etter Izabell vant P3s «jenterapkonkurranse» i 2014, har hun lagt merke til at det er blitt flere damer som driver med hiphop.

– Tror du det er på grunn av deg?

– Ja. Det er jeg sikker på. Folk trenger forbilder, sier Izabell, og henviser til antikkens Hellas og Aristoteles.

– Han snakker om speiling, og hvordan vi speiler hverandre. Hvordan vi, fra vi er barn, leker mor, far og barn. Vi lager mat som de voksne gjør, og vi speiler og observerer hele tiden samfunnet vi lever i, før vi en dag gjør det samme selv. Det er klart at hvis man er gutt og ser en mann som rapper, så er det lettere for han å kjenne seg igjen i den karakteren og «herme», enn det er for en jente å herme etter en mann, sier Izabell.

– Hva tenker du om at det er kommet flere damer inn i bransjen på grunn av deg, da?

– Det er skamstas. Skikkelig kjekt. Men det var jo noen damer før meg som slo ned noen dører og gjorde det enklere for meg. Så skal jeg slå ned enda flere dører og gjøre det enklere for dem som kommer etter meg, sier hun.

Kallenavnet «Norges beste kvinnelige rapper» har hengt med Izabell siden hun vant P3-konkurransen i 2014. Men hun tror kallenavnene knyttet til kjønn snart kommer til å forsvinne.

– Det der med «Norges beste kvinnelige rapper» kommer til å forsvinne snart. Snart blir jeg heller «en av Norges beste rappere». Det er jo det som er målet. Og jeg føler jeg allerede er på god vei dit, sier hun og smiler.