Nyheter

– Jeg er en nesten hvit, priviligert mann

Men hvis Johan Golden var same, hadde han reagert på alt. Vi har snakket med ham om krenkelse, rasisme, oppvekst på 80-tallet og en overgriper på Kjelsås skole.

– Hvis jeg hadde vært same, hadde jeg reagert på alt. Hele tiden, fastslår Johan Golden. Vi sitter i komikerens bil på vei til Latter på Aker Brygge. Det er tirsdag, som egentlig er Johan Goldens faste dag for å finne saker og lage vitser til «Nytt på Nytt». Derfor diskuterer vi indianerkostymet til Siv Jensen, som mange reagerte på, for eksempel Sametingets president («grovt», «smakløst»).

Når slike saker dukker opp i mediebildet, begynner Golden med en gang å kverne ut morsomheter til bruk på Norges mest populære humorprogram. Hver fredag sitter inntil en million nordmenn og venter på å se Johan Golden sette uka på plass i «Nytt på nytt», der han de siste to årene har vært den nye Knut Nærum. Men Golden virker litt i tvil om indianersaken holder seg et par dager til – «dette skjedde jo sist fredag, vi skal egentlig holde oss til denne uka». Dessuten virker det som Golden ikke helt klarer å bli engasjert – «jeg ser ikke det nedverdigende i dette».

Men når denne ukens «Nytt på nytt» ble sendt og en million nordmenn satt klare med fredagstaco, sto Johan Golden på scenen på Latter med sitt nye standup-show «Halve Norges Golden». Her snakker han blant annet om krenkelse, rasisme, oppvekst på 80-tallet og en overgriper på Kjelsås skole. Og nå er Golden litt gretten fordi Aftenposten ga showet en treer.

– Jeg var veldig fornøyd med premieren. Stemningen var god, jeg fikk mye respons, og jeg følte at jeg fikk til bestenotering når det virkelig gjaldt. På premierekvelden kom det to gode anmeldelser, i Dagbladet og VG. Men så fikk jeg denne, sukker Golden. «Nytt på nytt, bare litt mindre morsomt» var tittelen i Aftenposten.

– Jeg blir jo sur, innrømmer Golden.

– Det er lettere å henge seg opp i negativ omtale enn positiv. Men jeg har jo hatt flaks, det kom mange kritikere på premieren, iallfall tre. Det er du ikke garantert lenger. Det kunne jo vært bare han sure i Aftenposten. Og da hadde jo folk fått inntrykket av at det var sånn det var. Kritikk er faktisk viktig, ikke bare innenfor standup, men innenfor film, standup. litteratur. Folk leser det.

Vi møtes på Sagene Lunsjbar, rett ved det vernede trehuset der han har bodd det siste tiåret sammen med skuespillerkona Tuva Hølmebakk og deres to sønner. Den gamle arbeiderbydelen er ennå ikke blitt mer gentrifisert enn at lunsjbaren fortsatt har drosjefrokost på menyen.

– Jeg liker meg veldig godt på Sagene. Sagene speiler selve livet, du har sosialboliger og dyre leiligheter ved siden av hverandre – 50 prosent med innvandrerbakgrunn på skolen, det syns jeg er midt i blinken. Det er en fin miks av folk her, fortsatt er det plass til alle. Gærningene som går rundt i gata og skriker – alle vet hvem de er, ingen er redd for dem.

Selv var Golden blant de gærneste da han braste inn i norsk humor-offentlighet på slutten av 90-tallet med ville stunts og «negerperspektivet» i P3-suksessen «XL». Nå er Golden blant veteranene i norsk standup-miljø, han har vært med på en rekke forestillinger sammen med mangeårig makker Atle Antonsen, inkludert det aller første showet på Latter i 2005. Men hans forrige Latter-forestilling, «Diktator» i 2015, var hans første soloshow, og ga ham komiprisen for årets beste standup.

Tidligere i høst kom boka «Opp å stå: Stand Up Norge 20 år», som forteller historien om norsk standup fra sped begynnelse til superstjerner og millionbutikk på Aker Brygge. Her bidrar en rekke kjente norske komikere med ville historier, mens Golden forteller på nerdete nivå om standup-faglige problemstillinger, som hvordan man får akkurat den rette timingen og tonefallet på replikken «nei da, dette er ikke den lesbiske presten».

Norsk standup er inne i en høst med selvransakelse, fastslår Golden, etter boka og ikke minst etter komiker Åsleik Engmarks brå død tidligere i år. Han var en av foregangsfigurene i den nye generasjonen norske komikere, Golden kjente ham godt, og var sjokkert og trist over Engmarks plutselige bortgang, i likhet med hele det norske humormiljøet. Men begravelsen rakk han ikke:

– Det var på en torsdag og vi hadde innspilling av «Nytt på nytt». Vi ville ikke klart å komme oss i begravelsen og tilbake igjen i tide. Og det å gå rett på innspillingen av et humorprogram etter noe så trist ville vært en dårlig match. En som hadde hatt forståelse for det var Åsleik. Han var nøye på forberedelsene, sier Golden.

– Det er en periode som er slutt nå. Nybrottsarbeidet er ferdig. Vi er på vei over i noe annet. Men det ligger i tiden at alt skal oppsummeres hele tiden. Alle ser bakover. Det er ingen som gidder å se framover.

«Jeg er en relativt tolerant 43 årig sjokoladegutt fra Kjelsås som er glad i øl, fotball, vegetarburger og ren standup». Slik oppsummerer Johan Golden seg selv i det nye showet sitt. «Sjokoladegutt» var kjælenavnet Golden fikk av gymlæreren sin, forteller han: Gymlæreren som fikk guttene til å kle seg nakne i gymtimene, som dusjet sammen med dem, fikk dem til å ta av badebuksene i svømmetimene, og tok bilder av dem. Under premieren oppsto det nervøs stillhet, og enda mer nervøst ble det da Golden spurte fra scenen: «Det er nok noen fra Kjelsås som vet hvem han er».

– Jeg har fått mye tilbakemelding på det der. Det var mange fra Kjelsås i salen og alle vet hvem det er snakk om, sier Golden.

– I showet mitt ville jeg ta utgangspunkt i tida på Kjelsås, oppvekst før og nå, og 80-tallet som en mer uskyldig tid. Så lette jeg i fortida etter gamle historier, og historien om gymlæreren kom veldig fort.
Research etter intervjuet leder til en åpen Facebook-gruppe der en rekke tidligere elever forteller tilsvarende historier om den samme læreren.

– Det som er interessant med den historien, er at alle kjenner seg igjen. Ikke bare folk på Kjelsås. Alle har en sånn, spesielt fra 80-tallet – en speiderleder, trener – en sånn tvilsom fyr som var innom i barne- og ungdomsmiljøer. Men vi hadde ikke noe vokabular for å fortelle om hva vi syntes var greit og hvor grensene går. Det kom med Bjugn. Før var det ikke så lett å snakke om overgrep i offentligheten. Det var utenkelig. Nå er det ikke utenkelig lenger.

– Var det overgrep, det han gjorde med dere?

– Nei. Ikke det han gjorde med oss. Vi følte det ikke sånn iallfall. Men det var drøyt. Og det var helt utrolig at han fikk holde på så lenge som han gjorde. Han er for lengst død, og har ikke noe familie som vi vet om, så det var derfor vi fant ut at jeg kunne fortelle såpass spesifikt om ham i showet.

– Og idet jeg begynner å snakke om det, blir halve salen sånn: «Å nei, hva skal Golden nå?»

– Jeg liker de reaksjonene når jeg står på scenen, når du får publikum på kanten av stolen, i den sonen der de blir usikre, og så klare å lande det riktig, det er utfordringen.

Gjennom hele karrieren har han kalt seg selv «neger», «riksneger», eller «halvt neger». Johan Golden har far fra Karibia og mor fra Halden, han ble født på den ørlille øygruppa Guadeloupe, som tilhører Frankrike, og er fransk statsborger. Golden-navnet kommer fra slekten på morssida, som har tilhørighet i Halden. Ærverdige Berby Herregård har vært i Golden-slektens eie siden 1800-tallet. Johan Goldens mor er professor i språkfag ved Universitetet i Oslo, og traff Johans far under studier i Frankrike. De tok med seg sin nyfødte sønn til Norge, ble skilt ikke lenge etter, faren forlot Norge etter endte studier, og dro tilbake til Guadalope da Golden var seks.

– Jeg husker nesten ikke at han dro, sier Golden.

– Men det var mer eller mindre over da de kom til Norge. Det var ikke noen kjernefamilie som ble brutt opp. Jeg vokste opp med en stefar. At faren min ikke var til stede, var ikke noe jeg tenkte særlig over. Så der må moren min ha gjort en god jobb, sier Golden, som holdt kontakten med faren gjennom oppveksten ved å snike seg til å ringe rikstelefon fra Blindern og andre steder der det var folk som hadde gratis jobbtelefon. Da Golden var 15 år gikk han 9. klasse på amerikansk high school, da moren hadde et års opphold ved universitetet i Berkeley. Da det amerikanske skoleåret var over, fylte Golden 16, og dro for førte gang alene til Guadalope og faren, som nå er doktor i ernærings­fysiologi.

– De faderlige kvalitetene hans var åpenbart ikke så store, men kompiskvalitetene var på et annet nivå. Den sommeren ble vi kjent fra voksen-siden, det var skikkelig gøy. Etter det har jeg reist dit regelmessig, forteller Golden.

Moren bosatte seg med ny familie på Kjelsås, en av Oslos penere bydeler. På 80-tallet ble alle med annen hudfarge enn kritthvit kalt «pakkis» på Kjelsås skole, ifølge Golden. De var fire stykker og ingen av dem kom fra Pakistan.

– Avstanden fra Guadeloupe til Pakistan er vel omtrent så langt som det går an å komme på globusen, konstaterer han tørt. I showet snakker han om rasismen på 80-tallet som mer uskyldig og mindre omfattende enn i dagens Norge:

– Det var en viss prosent mobbing som skulle deles ut. Hvis du var brun, fikk du en del av den mobbingen. Det var jo ikke sånn at når jeg ikke var på skolen, var det ikke noe mobbing. Da var det noen andre som fikk min andel. Folk som skilte seg ut, ble mobbet. Det gikk ikke bare på hudfarge. Og bøller fins overalt, sier Golden.

– Alle vi fire «pakkisene» snakket bedre norsk enn mobberne – jeg mener, moren min var professor i lingvistikk. Det har noe å si at du kan språket. Og vi opplevde ikke det hatet mot innvandrere som vi ser i dag.

– Hvordan merker du dette hatet?

– Jeg leser det i kommentarfeltene og ser det rundt omkring. Men jeg merker det ikke så mye selv. Jeg får mye mer hat hvis jeg snakker dritt om RBK.

– Sumaya Jirde Ali, 19 år fra Bodø, må gå med voldsalarm fordi hun skriver om politikk på nettet. Hvorfor slipper du unna, tror du?

– Jeg er ikke et lett mål. Jeg har kanaler der jeg kan ta igjen, sier Golden.

– Og jeg er ikke religiøs. Mye av dette handler om religion. Det er islamhatet som har tatt over. Folk driter i hvor du kommer fra i større grad enn før. Jeg er norsk, jeg er mann, jeg bruker ikke hijab. Det å være religiøs kvinne og ytre seg – da får du kommentarfeltets vrede.

– Er du privilegert?

– Ja. Det vil jeg si. Nesten hvit, privilegert mann. Men fortsatt veldig langt unna hvit, kommenterer han.

– Da jeg var liten skulle jeg ønske jeg var hvit. Hvis jeg kunne tatt en pille for å bli hvit da jeg var 10 år, hadde jeg gjort det med en gang. Det tror jeg gjelder alle, i den fasen i begynnelsen av tenårene, du vil ikke skille deg ut. Jeg visste jeg var annerledes, jeg fikk jo høre det. Mobberne kom kjørende i senka bil og kjekka seg, de sveiva ned vinduene og ropte «jævla pakkis» – det holdt de på med ganske lenge. Men jeg skjønte hvem de var og hvilke framtidsutsikter de hadde. Så jeg klarte å riste det av meg. Jeg hadde gode venner, og jeg har alltid sett etter humoren i ting. For vennene mine og meg har det alltid vært en verdi. Alt skulle være gøy. Og det der kan ha noe med Kjelsås å gjøre, mener Golden.

– Vi har alltid satt vår stolthet i ikke å ta del i Oslos øst vest-problematikk. Den har vi alltid gitt eff i. Til gjengjeld har jeg alltid ment at begge sider er nøyaktig like håpløse. Vi er Oslo nord, så kan de andre holde på med hva de vil.

– Svart-hvit, øst-vest – vil du helst stille deg utenfor konfliktene? 

– Jeg liker å stå på siden og kommentere. Det er jo sånn jeg er, jeg har jo både den ene og den andre delen i meg. Jeg har alltid prøvd å lete etter forståelse, istedenfor å gå rett i strupen. Jeg har aldri vært i slåsskamp. Og jeg har vært ekstremt mye på byen i Oslo! «Mann med utenlandsk opprinnelse» – ifølge all statistikk skulle jeg vært i bråk 99 prosent av alle gangene jeg har vært ute. Men det har aldri skjedd.

– Hvorfor ikke?

– Jeg trekker meg ofte ut. Jeg blir mer en betrakter enn en deltaker. Og så er jeg nok fryktelig dårlig til å slåss. Jeg var på bryting en gang. Har aldri vært med på noe så slitsomt i mitt liv. Jeg var helt pumpa etter fem sekunder. Nei, slåssing – det er altfor mye intimkontakt for meg.

– Er det feigt å trekke seg ut? Er du feig, Johan Golden?

– Når det kommer til vold, er jeg feig. Noen ganger har jeg vel tenkt «nei, faen, nå går jeg bort og kliner til han der». Men jeg har aldri gjort det, og i ettertid kan jeg ha angret. Nei, jeg er ikke en fyr å stole på hvis det blir krig. Jeg vil anbefale en elitesoldat, ikke Johan Golden i skyttergravene.

I bilen etter drosjefrokosten understreker Golden at han vanligvis tar buss, og kommenterer i Siv Jensen-debatten:

– Jeg syns vel det er vel noget hårsårt å føle seg krenket over det kostymet. Jeg er mer opptatt av at de driver og kler seg ut i Finansdepartementet. Fiffen er jo glad i å kle seg ut, da. Jeg vet ikke hvor mange hippier som ble krenket over hippiefesten hos Petter Stordalen. Men det burde jo vært en del. På spørsmål om reaksjonene fra norske samer, fastslår Golden at samene er blitt «buttfucked» av det norske samfunnet, før han går over til å snakke om den australske urbefolkningen:

– Australia er verdens mest rasistiske samfunn. Det er ett av de få stedene der jeg er blitt utsatt for helt åpenlys, utilslørt rasisme.

Golden forteller at han ble nektet å komme inn på et utested sammen med TV-teamet da de var i Melbourne for å gjøre opptak til fotballprogrammet «Golden Goal».

– Dørvakten sa jeg var full og slapp meg ikke inn. Han syntes vel jeg så ut som en aboriginer. Dagen etter var vi på grillfest hos en helt vanlig middelklassefamilie. Jeg spurte dem av nysgjerrighet om aboriginer. Det de sa, var så beint fram rasistisk at jeg ble helt slått ut – «de er dumme i hue», «de ødelegger det australske samfunnet», «de er ikke mennesker». Å få det rett i fleisen på den måten – det var så trist. På den annen side var det også en vekker. Det er lett å si at «er dette noe å mase om, dette går greit», – nei det er ikke det. Det er langt igjen. Du ser det på «Black Lives Matter»-kampanjen i USA, for eksempel.

– Hva som er rasisme, flytter seg hele tiden. Den norske rasismen er mer subtil, den tar form av forventninger og stereotyper. Før klagde Oslofolk over nordlendinger i blokka. Det sto i boligannonsene, «nordlendinger anbefales å ikke søke». Det er segregering. Mange har lyst på det fortsatt. De vil ikke ha folk som er annerledes.

Fem favoritter

Musikk: Umulig å si bare ett navn, jeg er for musikkinteressert. Men jeg var på Nick Cave på mandag, det var helt sinnsykt fett.

Film: «Heat» og «Carlito's Way» ser jeg alltid om igjen.

Litteratur: «En tid for alt» av Knausgård leste jeg nettopp, den var kjempebra. Jeg leste «Min kamp» 1 og 2, så ble jeg lei av'n.

Mat: Alt, bare noen andre har lagd det.

Sted: Jeg er veldig glad i Oslo, jeg.

Mer fra Dagsavisen