– Jeg forstår at gutter vil slåss

– Da jeg vokste opp på Grorud sloss vi jevnlig. Men vi slo ikke. Det er en forskjell, for meg og for Herman i den nye boka mi. Han mener at han ikke slår. Han bare slåss, mot andre som vil slåss, sier Arne Svingen.

Han er forfatteren av en imponerende lang rekke barne- og ungdomsbøker, inkludert bøker i spenningsserien «Marg & Bein», seriene «Svingens mørke verden» og «Svingens gale verden», samt mange frittstående romaner. Nå er han aktuell med ungdomsboka «Alt jeg skylder deg er juling», som har fått mange og fine kritikker.

Les også: Christine flyttet til Groruddalen: – Jeg hadde fordommer. Men de ble kjapt revet i filler. (+)

Slåss mot kjedsomhet

Hovedpersonen i «Alt jeg skylder deg er juling» heter Herman. Som altså ikke slår. I hvert fall slår han ikke jenter, barn, hunder eller feiginger som aldri slår tilbake. Men han liker å slåss med folk som er i stand til å ta igjen, og som gjør det også.

– Herman har noen teorier på hvordan dette skal og bør være. Han skal i prinsippet kun slå folk som ber om det. Men teoriene har noen hull. Det hender vel at han blir litt ivrig, sier Svingen.

– Jeg tror noen gutter har det behovet for å slåss. Vi lever i en strigla og vanlig hverdag der alt er ganske kjedelig og regulert, med skole og jobb og fritidsaktiviteter. Alle kan ikke begynne med basehopping, det er dyrt og krever masse utstyr. Det er mye lettere å begynne å slåss. Der fins det farlige som gir livet noe. Jeg tror at noen gutter i en periode har en overdose testosteron i kroppen, og at det gjør at de mister kontrollen på seg selv. Herman gjør det.

«Bryter»

Forfatteren kjenner seg igjen.

Saken fortsetter under bildet. 

Forfatter Arne Svingen er ikke fremmed for å slåss selv. Foto: Mimsy Møller 

– Det tok mange år før jeg kunne skrive om dette. Jeg husker den bryteren, at jeg plutselig klikka. Så jeg forstår godt gutter og menn som har lyst å slåss med likesinnede. Ikke de som utøver vold mot tilfeldige utenforstående, det blir noe annet. Men spenningen ved å møtes for å slåss. Det skjer masse. Beefing på jorder, casuals i forbindelse med fotballkamper. Kamper der man i prinsippet ikke bruker våpen, bare hendene, sier Svingen.

Vold hjemme

Hovedpersonen Herman i «Alt jeg skylder deg er juling» har erfaring med vold hjemmefra. Faren bor der ikke lenger, det får han ikke lov til. Men Herman er ingen taper. Han klarer seg greit på skolen. Utfører pliktene sine hjemme innimellom, og er en god storebror for søstera.

– Jeg har ikke statistisk grunnlag for å si noe om det, men det kan vel tenkes at de som har opplevd vold som en løsning, lettere tyr til den selv. Men slåsskjemper kommer også fra såkalt velfungerende hjem. Jeg syns bare det er mer interessant å skrive om dem som ikke gjør det. Det skrives ikke så mange bøker fra det man kan kalle underklassen. Samtidig vet vi at 100.000 barn vokser opp i fattigdom, sier Svingen.

Les også: – Dette er et stykke jeg tror vil bringe folk fra Groruddalen til teateret (+)

Høy posisjon

Mest sannsynlig går det fint med Herman til slutt, tror Arne Svingen. Etter mye klabb og babb, inkludert en hevnaksjon igangsatt av ei jente med tyngre bagasje enn Herman, og en politijakt som følge av denne, slutter boka rimelig optimistisk.

– Jeg tror ikke han er på vei til å bli kriminell. Vil neppe drive å slåss når han er 35. Men akkurat nå, som 17-åring, søker han spenning. Han er stor og kjapp, og skikkelig flink til å slåss. Og blir du frykta, så er det en posisjon høyt på rangstigen i ungdomsmiljøet. Det betyr at folk snakker om deg, at ingen tør å kødde med deg. Herman har ingenting annet som gjør at han kan oppnå den posisjonen. Er ingen karismatisk leder, har ingen andre talenter. Men akkurat nå er han frykta. Det er nok, sier han.

VG i gamle dager

Det er likt som alltid, at noen gutter tar den rollen.

– Å slåss var en del av oppveksten min, og er det til mange gutter nå. VG kom for å intervjue oss på Gudim på Grorud om det og greier, og vi kunne si hva som helst, for journalistene trodde oss uansett. Som nå. Eneste forskjellen er at jeg tror hevn har fått en større betydning nå. Og at det er mer våpen i omløp. Vi brukte aldri kniv. Og så skjer mye slåssing virtuelt i dag. Gutta gamer. Enten er de inne og spiller, eller ute på organiserte aktiviteter. Men når fotballtrening ikke er så kult lenger, samtidig som man er for ung til å komme inn noe sted, da blir noen drivende rundt, som Herman.

Les også intervjuet med Groruddalens Don Martin: «Frp er en ukultur fra land vi ikke vil sammenligne oss med» (+)

Dårlige lesere

Og med de fleste går det altså bra, selv om de slåss. Verre er det at mange av dem knapt kan lese.

– Det er et stort samfunnsproblem at så mange gutter er så dårlige å lese og skrive, nå som det er helt essensielt i nesten alle jobber. Før kunne man få seg en jobb i industrien, nå er disse automatisert bort. Jeg blir helt sjokkert noen ganger, over hvor dårlige en del ungdom, særlig gutter, er til å formulere seg.

Ordfattig ungdom

Det fins ifølge Arne Svingen svensk forskning som viser at man som voksen klarer seg fint med rundt 50.000 ord.

– En 17-åring som leser bøker, ligger cirka der. En 17-åring som ikke leser, kan imidlertid være nede i 15.000 ord. Da har du langt igjen! Det er bekymringsfullt. Den enkleste og mest nærliggende måten å få godt ordforråd på, er å lese. Ikke et vondt ord om gaming. Men man trenger lesing i tillegg. Litt på senga om kvelden, litt i feriene, så hjelper det.

Møt justisministeren i portrettet: Han vokste opp som sønn av en politimann. Nå skal Tor Mikkel Wara få slutt på gjengvolden i Oslo. (+)

Foreldre gjør feil

Men da må bøkene fenge. Og det vet de som er unge i dag mer om enn de som er voksne.

– Den største utfordringen for unge lesere i dag, er foreldrene. De gir ikke barna bøker som får dem til å bli lesere. Mange barn og ungdom liker spennende bøker. Men de ser skumle ut på omslaget, og da vil ikke foreldrene kjøpe dem. Jeg ser det med de av mine bøker som har tøffe omslag. De ligger veldig godt plassert på utlånslistene til skolebibliotekene, men gjør det ikke noe bra i butikk. Så til jul og bursdag får ungene et kult dataspill med 18-årsgrense, for der har foreldrene gitt opp å følge med, og så får de en kjedelig bokklassiker bestemor kjenner fra før. Klart de ikke gidder å lese da!

Ung voksen

Likevel holder Arne Svingen på. I håp om å hekte i hvert fall noen av disse guttene tidlig, og dra dem videre også over i hakket vanskeligere litteratur. «Alt jeg skylder deg er juling» ville sannsynligvis fått merkelappen «young adult» i det engelskspråklige markedet, som andre bøker som fungerer som brubyggere mellom ungdoms- og voksenlitteratur.

– Det er en selvmotsigelse å skrive for dem som ikke leser. Men jeg må jo prøve. Formidlerne av bøker, særlig bibliotekarene, gjør en kjempejobb. Det er bare foreldrene og besteforeldrene som må skjerpe seg.