Av: Henrik Lundberg, siv. ark. MNAL
I innlegget «En by tar form» bruker BULL anledningen til å trekke mine utsagn i tvil. De gjør det ved en selektiv bruk av fakta. Da blir det upresist.
Men først til Paradis. Mitt anliggende var å forsøke å sette utviklingen her i et større perspektiv. Fordi området har både jernbanestasjon, bussveitilknytning og sentrumsnærhet må man forvente en høyere arealutnyttelse enn omkringliggende områder. Og det ser det ut til at de fleste som engasjerer seg i debatten er enige om. Derfor håper jeg at ordskiftet nå skal dreie seg om kvaliteten i de fire forslagene; hvordan de ivaretar hensyn til byliv, områdets attraktivitet og åpenhet – i tillegg til hva slags bidrag prosjektene vil være til bylandskapet.
Når BULL skal tilbakevise mine utsagn om Stavangerregionen bruker de statistikk fra Stavanger kommune – fordi den er lett tilgjengelig. Det blir litt vel enkelt når poenget handler om den funksjonelle byen på tvers av kommunegrenser, som nettopp strekker seg stadig lengere ut. At det er positive tall for de sentrale områdene i Stavanger gleder jeg meg også over, men i det store bildet er det ikke like lystelig.
Det er ikke bare de siste 20 år, men siste 50 år, at bilen har vært viktigste byutvikler. I denne perioden skjedde det en betydelig byspredning av den funksjonelle byen. I 1965 hadde Stavanger 78.000 innbyggere, mens de omkringliggende kommunene (Randaberg, Sola, Sandnes, Klepp, Time, Hå og Gjesdal) hadde 64.000. I dag er tallene 134.000 for Stavanger og 183.000 for «naboene». Det betyr at Stavanger vokste med en snau dobling, mens de andre kommunene hadde nærmere en tredobling. Det er dette som er fortynningen. Det er en sentrifugalkraft som ikke er lett å bremse, spesielt ikke når det skal bygges tre-fire-feltsveier i hver sin retning for å utvide regionen.
Når BULL hevder at det har skjedd mye i Båndbyen faller det på sin egen urimelighet. Det stemmer at det har vært god vekst i sentrale deler av Stavanger (i sentrale Sandnes for den del), men det er ikke byutvikling knyttet til jernbane eller hovedlinjen for buss langs fylkesvei 44. Og det er det som er mitt poeng. Det er investert nærmere tre milliarder i dobbeltsporet, men man har ikke dradd nytte av investeringen i form av byutvikling. Bortsett fra i Jåttåvågen, hvor kun halve området er utviklet. Dobbeltsporet har vært i bruk i ti år og vi har kjent til det i 20. At det nå skjer utvikling er positivt, men i seneste laget.
Nå er det tre planer på høring. Regionalplanen som sier at all byutvikling skal konsentreres til bysentrene i Stavanger og Sandnes og bybåndet imellom – og i tillegg Brynes sentrale deler. Stavanger og Sandnes sine kommuneplaner peker også på sine sentrumsområder og bybåndet, men planene er så romslige at byutviklingen kan skje i mange andre områder. Politikerne gjør lite ut over å vedta disse romslige planene, for å styre utviklingen i ønsket retning.
Båndbyen handler om en gjenbruk av byområder som i dag er nedlagt industri eller jernbane. Vi i KAP tror at Båndbyen kan gjøre oss i stand til å nå våre miljømål, og at en byutvikling her kan gi regionen nye egenskaper som gjør den bedre rustet til å måte andre utfordringer vi står overfor. Men det avhenger av at beslutningstakerne tar et større initiativ.
Vi håper derfor at kommunene vil følge opp slik at Båndbyen kan bli en realitet. Ellers kan fortsettelsen bli som det har vært hittil: «En by tar form – litt tilfeldig»