Nyheter

Midgard for nybegynnere

Regissør Karukoski tar seg friheter med Tolkien-mytologien, skriver Dagsavisens filmanmelder.

3

DRAMA

«Tolkien»

Regi: Dome Karukoski

USA, 21019

Den finske prisvinneren Dome Karukoski gjorde seg internasjonalt kjent med sin «Tom of Finland»-biografi, og nå gjør han sin amerikanske regidebut med en biografisk film som inneholder langt færre muskuløse lærhomser med pornobart. Men litt bart og homofile lengsler blir det allikevel.

I likhet med «Tom of Finland» dreier «Tolkien» seg om en mann som søker tilflukt i fantasien og skaper sin egen drømmeverden, men jeg vet ikke hvor langt vi ellers bør dra parallellene. Dette er en skildring av John Ronald Reuel Tolkiens yngre år, som ender med at de første ordene av «Hobbiten» blir skrevet - noe som sikkert vil skuffe dem som håper på å få en grundig innføring av hvordan «Ringenes herre» ble skapt.

Til gjengjeld kartlegger «Tolkien» de mange opplevelsene som formet hans forfatterskap, på en måte som minner mer om lettvint «mal etter nummer»-manusarbeid enn en autentisk skildring av J.R.R. Tolkiens frodige fantasirikdom og indre liv. Dome Karukoski tar seg betydelige biografiske friheter, spekulerer fritt og dikter opp en del detaljer, noe som muligens bidro til at boet etter forfatteren gikk offentlig ut og understreket at de på ingen måte støtter denne filmen.

Historien starter i skyttergravene på vestfronten under første verdenskrig, der den unge John Ronald Reuel Tolkien (Nicholas Hoult) tjenestegjør som offiser. Han er halvt delirisk med høy feber; svever mellom fortid og nåtid, feberfantasier og traumatisk virkelighet.

Les også: «Avengers: Endgame»: Størst blant superhelter (DA+)

Tolkien ser tilbake på i barndommen: etter at bankdirektørfaren Arthur dør av revmatisk feber i Sør-Afrika, og etterlater familien som «ubemidlet». Moren Mabel (Laura Donnelly) må flytte til gruvebyen Birmingham sammen med sønnene John Ronald (som ung spilt av Harry Gilby) og Hilary, der hun takket være den katolske presten fader Francis (Colm Meaney) får leid en liten leilighet. Kort tid senere dør også mamma Mabel, og etterlater John Roland foreldreløs som tolvåring.

Brødrene blir tatt under vingen av velstående fru Faulkner (Pam Ferris), noe som sikrer dem en trygg plass i klassebevisste England, bosted i hennes pensjonat og en solid utdannelse. Tolkien møter dessuten sin livs kjærlighet i fru Faulkners foreldreløse verge Edith Bratt (Lily Collins). Under studietiden på King Edwards-skolen i Birmingham blir han kjent med sine bestevenner Robert Gilson (Patrick Gibson), Geoffrey Bache Smith (Anthony Boyle) og Christopher Wiseman (Tom Glynn-Carney).

Privilegerte rikmannssønner med store kulturelle ambisjoner, som stifter brorskapet «Tea Club and Barrovian Society». Han utvikler et særs nært vennskap med den håpefulle poeten G.B. Smith, en skaphomse som bærer på følelser Tolkien ikke er i stand til å gjengjelde. Dette er et smakfullt og lavmælt drama, som ikke føles fullt så manipulativt som mange Oscar-bait-biografier. Regissør Dome Karukoski er ingen sentimental filmskaper, og hans dempede nøkternhet kler denne historien bra.

Jeg betviler ikke at filmen er laget av folk som har stor respekt for J.R.R. Tolkiens banebrytende litteraturarv, og har et oppriktig ønske om å fortelle livshistorien hans på en respektfull måte. Filmen unngår å nevne hvordan Tolkiens kristne livssyn og katolske oppdragelse formet forfatterskapet, men det er jo ingen grunn til å fokusere på det negative. «Tolkien» tyr allikevel til en del lettvinte grep som skurrer litt.

Linjene mellom Tolkiens personlige opplevelser og «Ringenes Herre»-universet males med bred pensel; brorskap med skolekompisene blir forbildet til ringens brorskap, den fremtidige kona Ediths entusiasme for Wagners «Nibelungenringen» inspirerer Den ene ringen, mens feberhallusinasjonene i skyttergravene på Vestfronten danner grunnlaget for Mordor, drager og slagscener. Alt som mangler er en lumpen Oxford-lærer med etternavnet Gollum. Å kartlegge innflytelsene bak romanene på en så lettvint måte er nærmest å avskrive Tolkiens enorme fantasirikdom totalt, og føles skrekkelig endimensjonalt. Så selv om «Tolkien» er sensitivt spilt og iscenesatt med stor respekt, makter den ikke noe særlig mer enn å ramse opp noen biografiske detaljer og skrape litt på overflaten i en forfatterskap som fortjener noe mye dypere.

Mer fra Dagsavisen