Oljekrisen ga bilfrie helger i advent

Av: Engwall Pahr-Iversen

Dette var det første bilkjøringsforbudet som var blitt innført i landet siden oljå startet å piple opp og ut i Nordsjøen, og som etter hvert skulle komme til forgylle den daglige tilværelsen til «den norske mann og kvinne som hadde fengje sin heim mellom bakkar og berg ut med havet».

Selv om mange murret og syntes det var ganske så betenkelige greier med et slikt kjøreforbud for privatbilister, ble påbudet imidlertid fulgt lojalt opp – også av de mange bileiere som forgjeves hadde banket på forsyningsnemndenes kontordører for å få innvilget dispensasjon. Det var nemlig en lang rekke sjåfører som mente – med betydelige stemmestyrke og ulike argumenter – at nettopp de fortjente å få kjøre bil mellom klokken 15.00 på lørdag og kl. 02.00 natt til mandag. De aller fleste talte imidlertid for døve ører hos forsyningsnemndenes «kjøreløyve-innvilgere».

MER BYHISTORIE: Valgte sølibatet før cupfinalen

Bare skiftarbeidere med bekreftelse fra arbeidsgivere på at deres bilkjøring var absolutt nødvendig for samfunnets ve og vel, var det som fikk passere gjennom det trange nåløyet som var blitt satt ved fylkesforsyningsnemndas kontor i Bergelandsgata i Stavanger. Forsyningsnemndene gjorde tydeligvis ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker. Ja, selv kong Olav steg ut fra sitt slott, lot sin bil stå, og entret Holmenkollbanen for å få gjort unna sin ukentlige skitur i Nordmarka. Han spurte til og med konduktøren på banen hva reisen kostet – en monark kunne selvsagt ikke ha oversikt over prisen på folkets transportmidler – men fikk straks beskjed om at kammertjeneren allerede hadde betalt for den kongelige forflytningen fra Slottsplassen til skiløypene i Nordmarka.

Bakgrunnen for bensinrasjoneringen og bilkjøreforbudet, var det fenomenet som bare ble omtalt som «Den internasjonale oljekrisen» i de ulike massemediene. Krisen rammet hardt og brutalt – både fattige og rike land. I Norge førte for eksempel oljekrisen til at alle bensinstasjoner ble stengt både lørdag og søndag, og etter klokken 19.00 på alle ukedager. I to helger i begynnelsen av desember – den 7. og 8. desember – samt den etterfølgende helgen – ble det også innført forbud mot kjøring med motorkjøretøy fra klokken 15.00 om lørdagen og fram til klokken 02.00 mandag morgen.

Denne familien tok hele Tanangerbrua i bruk da de var ute og gikk i den bilfrie helgen i 1973. 

Politiet løftet også noen advarende pekefingre mot bilistene og understreket at enhver som brøt forbudet mot privat bilkjøring, ville bli straffet svært strengt. Bøtene skulle virkelig svi. Det hadde nemlig Riksadvokaten bestemt gjennom utsendte rundskriv til alle landets politimestre i konvolutt stemplet «fortrolig» og «haster», ble det presisert fra politihold. Folk flest tok bilkjøringsforbudet med fatning. Det gikk svært så rolig for seg i distriktet. For mange var det en ny opplevelse å kunne gå tur midt i de travleste gatene uten å frykte for skjebnen til verken liv eller lemmer. At også ulykkene gikk ned i de to bilfrie helgene, var en av faktorene som bidro til at kjøreforbudet ble allment akseptert.

Selv om kjøreforbudet ble innført midt i juletravelheten, var folk lojale mot forbudet. Hyppige kontroller var muligens en medvirkende årsak. Som en kar – som hadde dispensasjon for kjøring – fortalte til avisene: 
«Nå e eg blitt stopte tri ganger på onna ein time. Eg har aldri sitt så mange politiar på kontroll på veiene før …» Noen klaget også – om enn nokså forsiktig – over at trafikklysene ikke var blitt slått av i den tiden hvor bilkjøring likevel var forbudt. Det fikk være måte på sløsing, mente de med blikk for kommunal sparing på lysfronten. Politiet lovet straks at alle trafikklys skulle bli slukket ved neste korsvei.

Samtidig understreket politiet på ny at det fortsatt ikke hadde anledning til å gi noen som helst dispensasjon fra kjøreforbudet. Den myndigheten tillå andre etater, «så ikke ring oss», var politiets klare publikumsbeskjed. De eneste sukkene som lød ganske så høyt og lenge, var klager over at drosjene kjørte altfor fort. Det virket nærmest som de kjørte på akkord, het det. Det var vel ikke usannsynlig at drosjene også gjorde nettopp det. Drosjeeierne hadde en slags form for «gullalder» under kjøreforbudet. Politiet lovet imidlertid at de ved den neste bilfrie helgen, skulle sjekke svært så nøye farten på drosjene.

MER BYHISTORIE: Standpunktet at «alle inne i Oslo er imot Stavanger og alt hva byen står for», er det fortsatt mange som tviholder på

Det ble ikke nødvendig. Forbudet mot privat bilkjøring, ble opphevet etter den andre bilfrie helgen. Det vakte ellers langt mer oppmerksomhet da det ble forespeilet bensinrasjonering i januar i 1974 og det ble trykket opp rasjoneringskort. Den rasjoneringen ble imidlertid aldri satt i verk. Den såkalte «bensinsituasjonen», hadde nemlig endret seg.

I de første ukene av 1974, var det temmelig åpenbart at man lett kunne omskrive hva salig Henrik Ibsen i sin tid påpekte: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme» – til å lyde noe slikt som: «Tar De bensintilgangen fra en gjennomsnittsbileier, tar De lykken fra ham med det samme.» Folk stormet til bensinstasjonene og fylte opp bøtter og spann – og hva man ellers måtte ha for hånden av remedier som kunne lagre flytende drivstoff. At det slett ikke var lov å lagre bensin verken under kjellerlemmen eller sengen, var det få som tok hensyn til.

Bensin måtte man jo ha – hvordan skulle man ellers kunne kjøre omkring for å gjøre det som etter hvert ble stadig viktigere å gjøre? var det gjengse folke-spørsmål. At bilistene fikk rasjoneringskort tilsendt, minnet mange om dager som man trodde var druknet i den fredsbølgen som hadde skyllet over folk og land nærmere 30 år tidligere. Men rasjoneringskortene de kom – med en statsautorisert bruksanvisning attåt.
8. januar forkynte minister Jens Evensen at bensinkvoten for privatbilistene i de første seks ukene av rasjoneringsperioden, ville bli på 60 liter. Drosjeeierne ville få 800 liter i samme periode. Både private bilister og drosjeeiere sendte ut temmelig samstemte akk-og-ve-rop – formodentlig inspirert av den gamle profeten Jeremias klagesanger: «Ukekvoten er altfor liten. Vi må få betydelige ekstrakvoter.»

Sukkene nådde nok fram til maktens menn i hovedstaden, men de hjalp så såre lite. Kvotene var bestemt, og kunne derfor ikke endres. Departementet kunne ikke tillate seg noen vakling.

Som den gamle værprofet «Tastamaen» pleide å si når hans værvarsler ikke slo til – «vere har bare forandra seg i mydlåtidå» – forandret også den såkalte «oljesituasjonen» seg fra dag til dag. For hver januardag som gikk, økte oljelagrene. Skip kom fraktende med olje, og tonene fra myndighetene ble langt lystigere og aldri ble mer oppmuntrende for bilfolket. Kanskje det ikke ble noen rasjonering likevel?

Rasjonering som ikke ble noe av

Det ble ingen rasjonering. 30. januar vedtok nemlig regjeringen å avblåse hele bensinrasjoneringen samtidig som den satte en stopper for forbudet mot privatkjøring i helgene. Det eneste som sto igjen på forbudslisten, var at bensinstasjonene ikke skulle holde kveldsåpent, og fortsatt ha stengt på søndagene. Og de fleste hjerter gledet seg …

Lederskribenten i Aftenbladet hadde imidlertid noen dråper malurt i sitt gledesbeger. Han slo fast at «Det blir ingen bensinrasjonering. Det må vi alle være glade for. Selv de som mener ai vi bruker for mye bensin, må medgi at andre måter for reduksjon av bensinforbruket må være bedre enn den tvungne rasjonering.

Vi har ikke grunnlag for å bebreide Regjeringen for at den gjorde forberedelser til rasjonering. Hva vi kan undre oss over, er at det ikke skjedde på et tidligere tidspunkt da forsyningssituasjonen var mer uklar enn da bensinrasjonering ble bestemt.

Måten restriksjonene ble presentert på, er derimot uforståelig. Det skjedde ubesluttsomt og uten at publikum hadde sikkerhet for at situasjonen var under kontroll. Myndighetene har åpenbart undervurdert de praktiske problemer i forbindelse med en rasjoneringsordning. Det må Regjeringen ta sin kritikk for. Men viktigere er at både myndigheter og publikum hver på sin måte har høstet nyttig lærdom.

De rette instanser må nå gjennomgå lan dets sivile beredskap. Bilister som var i ferd med å gjøre seg like avhengige av bilen som de tidligere var av et par gode sko, må omvurdere sin egen situasjon som tobeinte skapninger, bestemt til å bruke apostlenes hester …»