Av alle konferanser i Norge regnes NHO-varianten på starten av året som den viktigste, og vi som bor her i det sørvestre hjørnet av landet liker å tro at Solamøtet kommer på en av plassene like bak.
Opp gjennom årene har tilstedeværelse til statsministeren, konsernsjefen i Statoil/Equinor og andre topper vært en selvfølge. At Erna Solberg satt opptatt av regjeringsmakeri og måtte sende Torbjørn Røe Isaksen er slikt som skjer, og muligens hadde Eldar Sæthre også en god grunn for å la Arne Sigve Nylund bruke dagen på Sola.
Tilfeldighetene ville også ha det til at Solamøtet 2019 sammenfalt med en høyrøstet debatt om eliter og Oslo-dominans. Det siste temaet kraftig belyst etter at Aftenbladet fant en tre måneder gammel sak fra Budstikka der en kar ved navn Preben Strøm i Subsea Valley mener Oslo-regionen bør bli verdens energihovedstad. Stortingsrepresentant Geir Pollestads (Sp) kritikk av arrangementet – der han selv sitter i programkomiteen – er kanskje mer verdt å diskutere?
De siste årene har Solamøtet vært delt opp, slik at dag to brukes til møtet mellom fylkets stortingspolitikere og næringslivet. Tidligere ga dette møtet – med muligheter for dirrende pekefingre fra næringsliv mot stortingsrepresentanter – en egen dynamikk. Pollestad savner disse utfordringene og det uforutsigbare som både førte til konfrontasjoner og nye ideer stortingspolitikerne kunne ta med seg til Løvebakken.
I Stavanger-området er det snart mulig å gå tørrskodd fra seminar til seminar, fra konferanse til konferanse. Derfor bør Solamøtets arrangører lytte godt til kritikken – spesielt når den kommer fra en som etterlyser kritikk av seg selv. Møtet er for all del viktig, temaer som klima, energi, mat, havområdene og digitalisering er opplagte temaer i tiden, men dette er også spørsmål som er oppe til diskusjon i uendelig mange andre sammenhenger.