Debatt

Spødekone som endte som advokatmat

BYHISTORIE: Det er noen utøvere av strikkekunsten som ikke lenger har sin plass i bybildet. Det er de gamle «spødekonene» på torget.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Engwall Pahr-Iversen

Skal man dømme etter ukebladenes mangfoldige sider med strikkeoppskrifter, er det åpenbart at det norske folk igjen er blitt et strikkende folk. Sånn sett kan også det faktum tas som et tegn på motens pendeleffekt. Det er imidlertid noen utøvere av strikkekunsten som ikke lenger har sin plass i bybildet. Det er de gamle «spødekonene» på torget.

At spødekonenes tid på torget tok slutt, har kanskje mer med tidens og livets gang å gjøre enn med motenes skiftende luner. Da den gamle generasjon av jærske spødekoner etter hvert la bort både strikkepinner og slo av strikkemaskinen, var det ingen som sto klar til å overta. På sitt vis var det som de gamle familiebutikkene innenfor kolonialbransjen. Da den gamle garde takket av, hadde avleggerne helt andre sysselsettingsmuligheter de benyttet seg av.

Noen spørsmål er av en slik art og karakter at de slett ikke lar seg besvare med alminnelig folkaved, men må underkastes et nærmere juridisk og semantisk studium. For eksempel slo byrettsdommer Var sin velbrukte klubbe i bordet en tidlig formiddagsstund i begynnelsen av desember i 1934, og erklærte byretten satt i politisaken mot strikkersken Anna Odland fra Vigrestad. Stridstemaet som retten skulle ta stilling til, var tilsynelatende ganske enkelt – men skulle likevel vise seg å være såre vanskelig – hva lå egentlig i begrepet «ferdige klær»?

Med bakgrunn i handelsloven av 1933, hadde nemlig Handelsdepartementet bestemt at «hjemmestrikkede varer» var å regne som «ferdige klær» som derfor ikke kunne bli solgt ved såkalt omførsels- eller torghandel. Anna Odland hadde imidlertid på Stavanger torg blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis kroner 4,50 og 4 kroner til begeistrede byfolk. Prompte ble hun av politiet ilagt en bot på 5 kroner, subsidiært en dags fengsel. Fru Odland nektet å godta politimester Kvalsunds kontante krav, og dermed ble spødekonens sak henvist til byretten.

Da straffesaken etter to måneders modning ble behandlet av dommer Var, hadde for øvrig departementet kommet med to nye fortolkninger av sin egen tidligere forklaring og presisering. I et brev til fylkesmannen het det for eksempel at «strikkede gensere, golfjakker m.v. efter handelsloven paragraf 21 ikke kunne beregnes som «ferdige klær», og derfor måtte ansees for å kunne selges i omførselshandel».

Nå var imidlertid ikke den klargjøringen det aller siste ordet fra departementet. I et senere brev – formodentlig formulert av en annen saksbehandler – het det nemlig at «disse strikkede tingene ikke kunne selges i omførselshandel utenfor kystdistriktene». Sånn sett et departementalt eksempel på at den ene hånd ikke behøver å vite hva den andre skriver …

Hva departementet egentlig mente med «ferdige klær» var det derfor ikke helt enkelt å bli klok på. Til gjengjeld foretok dommer Var innledningsvis det han mente var en ganske klok beslutning. Han fikk både aktoratet, politifullmektig Gjørvad, og forsvareren, o.r. sakfører Ueland, til å enes om at sakens utfall ville være avhengig av lovens tolkning av «ferdige klær». Det skulle ikke være tale om at noen av partene skulle kunne bringe inn et begrep som «rettsvillfarelse».

For rettens medlemmer, dommer Var og de to rettsvitnene, byggmester Daniel Are og ligningsfullmektig Njølstad, forklarte Anna Odland seg lenge om sin bruk av strikkemaskin. Hun hadde faste private kunder, og ellers hatt et fast salgs- og tilholdssted på Stavanger torg gjennom 10–12 år. I løpet av et år kunne hun omsette egne strikkevarer for omkring 1000 kroner. Fra politiet hadde hun også fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spødeforretning på torget. Selv mente hun det var ti spødekoner fra Vigrestad som jevnlig solgte sine egenproduserte strikkevarer på torget i byen.

To av disse framsto som vitner i byretten. Karen Herigstad forklarte at hun hadde «seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå». Hun hadde helst spøtt undertøy, og la til at hun allerede fra barndommen av husket nabokoner som dro til Stavanger med spød. Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år, og hadde helst spesialisert seg på å strikke gensere og undertøy. Det var disse artiklene som sikret henne et livsgrunnlag.

Aktor stilte ingen spørsmål til vitnene, og nøyde seg i sin prosedyre med å henvise til politimesterens påtalebeslutning. Han la ned påstand om en bot på 5 kroner. Forsvarer Ueland benyttet imidlertid anledningen til å tale lenge – og som det senere skulle vise seg – også temmelig vel.

1. ste Mai refererte hans prosedyre på denne måten: «O.r. sakfører Ueland hevdet at ordet «ferdig» i «ferdige klær» måtte ha en særlig betydning: «ferdigsydde klær av tøier». Det som var strikket kom derfor ikke inn under begrepet «ferdige klær». Departementets fortolkning var derfor grepet helt ut av luften i motsetning til Uelands egen fortolkning, som han mente var logisk.

«Loven har blant annet til hensikt å ophjelpe husfliden. Det vil da være meningsløst å la torgkonene selge en del av de varene som de kan strikke på sin maskin, og andre ikke», understreket Ueland som konkluderte på denne måten: «Loven vilde ikke ha opfyllt sin hensikt om Anna Odland i dag blir fradømt retten til å selge på torget» påpekte Ueland som ellers viste til representanten A. Egede-Nissens synspunkter i Odelstinget på handelsloven, og framholdt for øvrig at «gensere, golfjakker etc. på ingen måte kunne betegnes som overtøy all den tid en gikk med ferdigsydde klær ovenpå».

Ueland la ned påstand om frifinnelse og at strikkersken måtte bli tilkjent erstatning. Da retten samlet seg seint på ettermiddagen samme dag for å avsi dom, var det Ueland og hans klient som hadde grunn til å juble etterpå. Anna Odland ble blankt frifunnet og tilkjent 50 kroner av «statskassen til nødvendige utlegg til sitt forsvar».
I rettens dom – som omhandler både det ene og det meste av alt det andre – heter det: «Retten mener at handelsdepartementets fortolkning: at det med ferdige klær menes alt i yttertøi, er uheldig og uriktig. Uheldig, fordi det alltid vil være grensespørsmål. Således vil en strikket genser eller strikket vest alt efter omstendighetene og naturforhold kunde benyttes både som underplagg og ytterplagg. Uriktig, fordi loven og dens forarbeider ikke gir tilstrekkelig grunnlag for en sådan vidtgående tolkning, og den strider mot praksis gjennem mer enn en menneskealder. Retten mener at ferdige klær rettslig bør tolkes som ferdigsydde klær. At det altså med uttrykket ferdige klær menes, hva en nå til dags kalles konfeksjon, og ikke strikkede varer som i det foranliggende tilfelle: hjemmestrikkede gensere.»

Dermed frifant retten spødekonene og slo fast at de fortsatt kunne selge sine gensere selv på torget. Avisene interpellerte politimester Kvalsunn om hans mening om saken, men han nøyde seg med å svare snurt at han «formodet at departementet ville forlange dommen appellert». Heller ikke i den tro ble han salig …

Da strikkeunderkjoler ble moteplagg

Det var en gang at Alexander Kielland fra sitt høye ståsted ikke bare hadde oversikt med og kontroll over salget av det som i høytidelige sammenhenger ble karakterisert som landmannsprodukter på torget, men han hadde også et kontrollerende øye rettet mot de mange jærkonene som falbød sine egne strikkede varer, fortrinnsvis av type underklær, i det torgområdet som grenset opp mot Sparekassens gamle bygning.

Hvis ikke minnet mitt spiller meg et sterkt puss – og det kan det så menn gjerne gjøre – så hadde disse spødekonene i hvert fall et par felles trekk: De stammet i utgangspunkt fra Vigrestad og dets aller nærmeste nabolag, og de hadde en felles framtoning som svært så staute fruentimmere. De fleste av dem kunne gjerne ha vært modell for den velkjente skulpturen «Konå». Spødekonene var gjerne stuttvokste og en smule brede over baken, selvsagt noe forgrovet skrevet. Noen ville kanskje også med mild malice ha sagt at det de ofte savnet i høyde, tok de igjen i bredden.

Det var en gang at et av spødekonenes produkter virkelig slo an blant utenlandske turister og ble til et slags festplagg for flere enn fruer fra pent møblerte hjem. Noen fant nemlig ut at de strikkede underkjolene med fordel kunne brukes uten forstavelsen «under»; de ble rett og slett benyttet som kjole. Turister kjøpte med seg fra spødekonenes torgborder strikkede underkjoler, helst i pastellfarger, som i turistenes hjemmegarderobe ble plassert blant kjolene.

Nå var det vel ikke noen av disse kjøperne som visste at den gamle byrettsdommer Var på trettitallet hadde tråklet seg gjennom en juridisk definisjon av om strikkede plagg kunne benyttes som under- eller overtøy. En underkjole måtte i utgangspunktet betraktes som et underplagg, men spørsmålet var deretter om den automatisk ville endre karakter til å bli et ytterplagg – dersom den ble brukt som selskapskjole? Og hva ville egentlig skje med denne underkjolen som ble til kjole, dersom den også i sin videre trikotasjemessige utvikling, skulle bli tildekket av en kåpe: Ville den da være å betrakte som et underplagg eller et ytterplagg?

Nå var det imidlertid ikke denne type spekulasjoner som gjorde at spødekonenes tid på torget fikk sin slutt. Til gjengjeld kan man få bekreftet motependelens svingninger. Etter at strikking i en periode mest syntes å høre mest hjemme i museale og nostalgiske sammenhenger, har strikkepinnene nå også fått sin åpenbare renessanse. Stadig flere griper igjen til strikketøyet. Kanskje kan også spødekonene få et nytt torgliv?

Mer fra: Debatt